Når avgjør finansieringsmåten om det er en anskaffelse eller ikke?

Når gjør en bestemt form for offentlig finansiering av en tjeneste at bruk av anskaffelsesreglene er nødvendig? Dette spørsmålet belyses i en fersk, grundig rapport. Det er i prinsippet to måter for det offentlige å finansiere tjenester på – offentlig støtte og/eller betaling for utført oppdrag. I utgangspunktet betyr det siste bruk av anskaffelse, men rapporten viser at det er gråsoner – tidvis juridisk kompliserte.

Konkurrensverket i Sverige deler hvert år ut penger til ulike forskningsoppdrag. Jur.dr. Caroline Wehlanders oppdrag har resultert i en nylig publisert rapport, «När medför en offentlig finansiering en skyldighet att följa LOU? – Studie med särskilt fokus på EU-begreppen SGEI och NSGI». Formålet har vært å belyse de markedsregler som styrer samvirkeformene som finnes mellom offentlige myndigheter og eksterne aktører.

Særskilt skulle hun se på hvilke av samvirkeformene som omfattes av lovverket om offentlige anskaffelser. Mange kommunale foretak, ideelle organisasjoner og foretak med gevinstinteresser utfører ulike typer sosiale tjenester på vegne av kommuner, landsting (fylkeskommuner) og andre offentlige aktører. Det råder en viss usikkerhet om en del av disse tjenestene skal settes ut på anbud etter reglene om offentlige anskaffelser.

Finansiering av tjenester

I prinsippet er det to ulike måter offentlige aktører kan finansiere slike tjenester: Enten betaling for oppdrag eller økonomisk støtte. Noe forenklet, heter det i rapporten, innebærer dette at tjenesten skal følge reglene for offentlige anskaffelser dersom leverandøren får betaling og utført oppdrag. Dersom imidlertid leverandøren får økonomisk støtte (f.eks. statsstøtte) kan oppdraget falle utenfor virkeområdet til offentlige anskaffelser dersom intet konkret oppdrag foreligger. Grensedragningen mellom disse finansieringsformene kan være inngjerdet av kompliserte vurderinger, slik det uttrykkes i rapporten.

I anskaffelsessammenheng dreier det seg om varer eller tjenester som normalt utføres/leveres mot betaling. Det er to hovedkategorier – myndighetsutøvelse og aktiviteter der det er et marked/ er eller oppstår en økonomisk aktivitet. Førstnevnte omfattes ikke av anskaffelsesregelverket. Det kan også gjelde tiltak som er nødvendige (uadskillelig) fra myndighetsutøvelsen. I tillegg trekker rapportforfatteren frem slik virksomhet som bygger på nasjonal solidaritet uten noe som helst gevinstformål og som helt og holdent er under statlig kontroll. Trygdeordninger nevnes som eksempel.

Rapportens hensikt

Rapporten har bl.a. til hensikt å gi svar på hvilke kriterier som avgjør om offentlig finansiering av visse, bestemte tjenester skal betraktes om en anskaffelse av tjenester i anskaffelsesregelverkets mening. Et annet spørsmål er hvorledes en slik avgjørelse av mottakerens karakter av å være kommunalt selskap, foretak med gevinstmål eller organisasjon uten gevinstformål.

En tredje vurdering er også med: Hvilken betydning har reglene som tjenester av allmenn økonomisk interesse og ikke-økonomiske tjenester av allmenn interesse for tilpasning av anskaffelsesregelverket på offentlig finansiering.

Det gjøres en grundig gjennomgang i rapporten av ulike former for finansiering og hvorledes disse bør forstås i lys av EU-retten. Med utgangspunkt i de grunnleggende EU-rettslige prinsippene reises spørsmål som søkes avklart.