Hvilken strategi for næringsutvikling er koblet til innovative anskaffelser?

(En Anbud365-kommentar) Hundrevis av offentlige myndigheter er for tiden involvert i spennende innovasjonsprosjekter. Mange av disse har med offentlige anskaffelser å gjøre. Det skal finnes nye, innovative løsninger på eksisterende og kommende utfordringer. I mangt og meget minner dette om næringsutvikling. Innovative anskaffelser kan bidra til å forme et leverandørmarked/en næringsutvikling for år fremover. Det gjelder arbeidsplasser, skatteinntekter, konkurransekraft og det hele. Hvilken strategi for næringsutvikling følges?

I de seneste ukene har Anbud365 gjennom flere artikler vist at anskaffelser er i vinden når det gjelder å finne nye løsninger på samfunnsutfordringer. «140 kommuner skal finne veier til klimasmarte anskaffelser i dialog med leverandørene» var en, gårsdagens «Innovativ anskaffelse mulig verktøy for sirkulær økonomi i byggebransjen» en annen. La oss også ta med et tredje eksempel – «Innovasjonspartnerskap kan revolusjonere drift og vedlikehold av bygg».

I de to første tilfellene er det en hel rekke offentlige myndigheter og selskaper som går sammen om noe, i den tredje er det en stor kommune – Bergen – som vil finne en mer effektiv løsning enn dagens.

Lyst for leverandørene

Sett fra en leverandørs synspunkt er dette en lenge etterlengtet mulighet til å vise frem hva de virkelig kan, ikke lenger bare fylle ut en rekke detaljer bestemt av oppdragsgiver. I tillegg kan det synes som om markedene er rimelig store, og således fristende. Et vesentlig poeng for en leverandør er jo å få avsetning for sin løsning – at en kommune alene kjøper nyvinningen, skaper ingen stor fremtid.

På den annen side er det slik, sett med samfunnets øyne, at så store kontrakter som det i noen tilfeller synes å bli, kan gi en utfordring for konkurransen i markedet. Hva skal tilbydere som taper de store konkurransene ta seg til, mens en fireårig rammeavtale løper? Jo, da, de finner nok alltids ut av det, de finner et annet marked for sin kompetanse. Men den eller de som fikk kontrakt, kan – i et lite, men betalingsdyktig land som Norge – bli stående som eneste gjenlevende i dette markedet når fire år er gått og ny konkurranse skal i gang.

Ikke bare positivt

En slik utvikling har ikke bare positive sider, for å si det mildt, så her må de som fremstår for oppdragsgiver på vegne av mange, tenke seg en smule om. Der det er snakk om levering av materiell og utstyr uten oppfølging, behov for fornyelse, service, support etc. kan det i og for seg være greit. Da trengs neppe en ny runde etter leveransen. Men slikt er sjelden, spesielt når det gjelder innovasjoner, og tilbydere vet å binde en kunde til masten.

Problemstillingen minner om de som Statens innkjøpssenter i Difi og Sykehusinnkjøp må håndtere. Det må lages avtaler som sikrer et godt marked, sett fra det offentliges side, også når ny avtale skal kunngjøres. Ikke minst har dette med å ta hensyn til underskogen av små og mellomstore bedrifter.

Forenkling

Det at mange med samme behov samler seg på oppdragsgiversiden har dessuten flere positive sider sett fra leverandørmarkedets side. De slipper å forholde seg til hver og en oppdragsgiver. I Norge er det mange slike. Mange vil ha sin spesielle løsning, kanskje av gode grunner, men for leverandørene betyr det at de må forholde seg til konkurransegrunnlag med ulikt formulerte krav om det samme. Ikke rart at transaksjonskostnader da skyter i været.

Vi er her nær behovet for standardisering. Det er også effektivitetsfremmende, slik at både oppdragsgiver og leverandører kan forholde seg til likt formulerte krav. Sammen med digitalisering av anskaffelsesprosessen er det gevinster å hente.

Verktøy for samfunnsansvar

Anskaffelsesregelverket er slik skrudd sammen at ulike former for samfunnsansvar skal tas og påvises i forbindelse med det offentliges kjøp. I tillegg dukker det opp praktiske behov i samfunnet som det trengs nye, kompetansebaserte løsninger på – f.eks. knyttet til klima og miljø. I helsesektoren er det allerede avdekket store behov, økende i årene som kommer. Dette er områder der den ene eller annen kommune, fylkeskommune eller statlig etat stort sett har samme behov og interesser.

Alt dette peker mot store felleskjøp fremover. Det blir spennende strategiske avveininger for innkjøpsmiljøet, der egen faglighet og god kjennskap til de enkelte markedene er viktig grunnlag for suksess. Så må avveiningene være gode og ha høy kvalitet. Innslaget av næringsutvikling/-politikk er stort. Nasjonalt er strategien åpenbar – vi skal ha noe å leve av i tiden fremover og da kan vi score på at vi er et kompetansesamfunn som kan utvikle nye løsninger for hele verden. Men så var det de konkrete, til dels store innovasjonsprosjektene i praksis.