Politiker, bli ved din lest – det øker kvaliteten i offentlige anskaffelser

(En Anbud365-kommentar) Politiker, bli ved din lest. I anskaffelser betyr det at de bør nøye seg med å vedta rammer og strategier. De bør f.eks. avstå fra å bestemme hvor mange prosent miljøhensyn skal vektes, å gi beskjed om hvem skal bør/få kontrakt eller å gå inn i konkrete konkurransegrunnlag. Dette er viktig, dels for at innkjøpermiljøene skal få mulighet til å gjøre en best mulig og solid jobb innenfor satte rammer, dels fordi offentlige anskaffelser vil få en stadig mer sentral rolle som verktøy i å skape det samfunnet politiske myndigheter ønsker seg.

Det ligger mye makt i å ha rundt regnet 500 milliarder å kjøpe for. Det offentlige i Norge har det. Ute i verden kan beløpet mangedobles til svimlende beløp. Det meste av dette skal gå til næringslivet, oftest privateide. Det er klart dette er en honningkrukke for politikere på alle nivået. Her er verktøyet de kan bruke for å bedre verden. Næringslivet tilpasser seg kundens krav – noen velger riktignok å la være å delta i kampen om de offentlige milliardene.

Utfordringen er at dette dreier seg om et mangehodet troll, om vi får være så uærbødige. Det offentlige er ikke én kunde, men et mylder av små og store. Riktignok kjøper de mye av de samme varene og tjenestene, og de lever under et felles prosedyreverk. For lovgivende myndigheter er derfor «løsningen» å sørge for lover, forskrifter – og til dels også veiledninger, som krever at den enkelte offentlige oppdragsgiver sikter seg mot det felles mål ved hjelp av noenlunde de samme virkemidlene. For næringslivet er dette en grei ordning, fordi de da vet hva de skal forholde seg til, uansett hvem som frister med en kontrakt.

Lovgivende myndigheter

Lovgivende myndigheter kan selvsagt også velge hvilket område det er behov for å bruke det offentliges anskaffelser på – utover det å skaffe best mulig kvalitet til rimeligst mulig pris. Miljø, klima, etikk og kamp mot useriøse er noen av de allerede etablerte områdene. Det skal ikke mye kreativitet til å tenke seg annet også.

Dette er naturligvis lovgivende, politiske myndigheters selvsagte rett. Det dreier seg om retning og strategi. Og alle strategisk og operative innkjøpsmedarbeidere i offentlige virksomheter må finne seg i at deres fag etter hvert er blitt et svært så sentralt virkemiddel i så vel omstilling som forbedring av samfunnet.  Det styrker fagets og den enkeltes prestisje.

30-prosenten

På den annen side skjer det at disse sentrale myndighetene trer inn på den innkjøpsfaglige arenaen. Et eksempel er Stortingets 30% miljøregel, som Nærings- og fiskeridepartementet riktignok med god blanding av jus, diplomati og respekt har forsøkt å tilpasse til den virkeligheten her som svært få på Stortinget kan noe om.

Vi håper at Stortinget, og i og for seg også EUs apparat, holder seg til retning og strategi. Og bidrar til at innkjøpskompetansen får romslige muligheter til å bli styrket.

Vi ser noe av det samme i lokalmiljøet. Anbud365 er kjent med situasjoner der folkevalgte har grepet inn i konkurransegrunnlag og kontraktstildeling. Vi trodde den tiden var over. Før EØS-reglene fikk fotfeste her i landet var det ikke uvanlig at et politisk utvalg, til og med et kommunestyre, «gav beskjed» om hvem som skulle få kontrakten. Noen blander seg også i dag inn i den faglige utførelsen.

Rolle-overskridende

Det er komplisert, ikke bare fordi spørsmålet om kompetansen bak inngripen kan diskuteres, men fordi det forstyrrer en innkjøpsenhets mulighet til å gjøre en skikkelig jobb. Og den bidrar til å gjøre det naturlige og korrekte skillet mellom administrasjon og politisk foresatte uklart.

Visst skal folkevalgte engasjere seg i anskaffelser. På mange budsjetter er nettopp anskaffelser en av de aller største. Og visst skal den offentlige virksomhetens innkjøperorganisasjon ha politikernes fulle støtte. Forankringen for arbeidet skal både være 100% i den administrative så vel som den politiske ledelsen. Da er linjene krystallklare og grunnlaget for et godt faglig arbeid til stede.

Også i lokalsamfunnene er det riktig og viktig at politiske myndigheter drøfter og vedtar anskaffelsesstrategier. Det er også riktig å legge frem vesentlig endringer som gjelder budsjettet for politikere. Det kan f.eks. vise seg at det blir dyrere, at markedet er annerledes enn forutsatt etc. Men å gjøre separatvedtak om at det og det man anskaffer, skal koste så og så, virker lite fornuftig og binder opp innkjøpsarbeidet på en lite god måte.