Til lesere, kunder og øvrige kontakter. Anbud365.no gjennomgår for tiden en re-etablering og oppgradering. Det kan føre til at siden så lenge ikke fungerer som den skal. Vi beklager det. Vi arbeider intenst for å få den til å fungere som den skal igjen. Dersom noen, som følge av denne midlertidigheten, lider skade av noe slag, ber vi om at det tas kontakt på epost redaksjonen@anbud365.no.
(En Anbud365-kommentar) Om en stund skal næringsminister Torbjørn Røe Isaksens departementet sette i gang en evaluering av sider ved anskaffelsesregelverket som vi fikk 1. januar 2017. Det skal ikke bare dreier seg om terskelverdiene, om noen heller til å tro det. I Danmark driver man allerede med en slik evaluering og der er transaksjonskostnadene et sentralt tema. En fersk analyse fra vårt naboland i sør viser hvem som er driverne bak de høye transaksjonskostnadene, og hvordan det relativt sett koster mest for småbedriftene å være med i kampen om kontrakter – om de små kontraktene de gjerne jakter på.
Anbud365 omtalte forleden dag en dansk rapport, «Transaktionsomkostninger ved EU-udbud». I denne var det en analyse fra Konkurrence- og forbrugerstyrelsen med formål å avdekke omfanget av transaksjonskostnadene som andel av kontraktens verdi. Når dette er interessant i Danmark, er det fordi regjeringen der er i gang med å evaluere den danske anskaffelseslovgivningen. Spørsmålet er om omkostningene kan senkes innenfor rammen av EU-reglene.
Funnene er også av interesse her hjemme, selv om vår regjering ennå ikke har satt i gang med tilsvarende evaluering. Transaksjonskostnadene er på oppdragsgivers hånd i analysen definert som kostnader forbundet med utforming og gjennomføring av en anskaffelse. For tilbyderne dreier det seg om forberedelser og utforming av deres tilbud.
Transaksjonskostnader og kontraktsverdi
Mønsteret er at transaksjonskostnadene relativt sett er størst for de små kontraktene, så faller andelen opp til kontrakter på ca. 7,5 mill, for deretter å vake rundt 1,5 og 2% med jevnt fallende tendens. Når kontraktsverdien er på 100 mill eller mer, er imidlertid transaksjonskostnadene nede på 0,2%. I rede penger er det likevel ganske store beløp det dreier seg om, selv om andelen i forhold til kontraktsverdien er liten.
Vinnerne, viser det seg, ligger ofte litt bedre an når det gjelder transaksjonskostnader sett i relasjon til kontraktsverdien enn gjennomsnittet.
Kanskje er ikke dette så mye å skrive om, hadde det ikke vært for et par svært viktige poenger: Hva er det som driver transaksjonskostnadene opp, og hva synes de som søker de minste kontraktene – og må, i hovedsak, gjennom den samme prosess som for de store?
Spinnvill transaksjonskostnad
I enkelte av de små anskaffelsene kan transaksjonskostnadene utrolig nok løpe opp i en tredel av kontraktsverdien. Illustrerende nok ville det tilsvare 30 millioner kroner i en 10 mill-kontrakt. Det er jo spinnvillt. Nå er dette eksempler, gjennomsnittet for småkontrakter – verdi 2,5 mill eller lavere – ligger på 5%. Også det vesentlig høyere enn for kontrakter med høyere verdi.
Og det er ofte kommunale kontrakter det her snakkes om, og som mange småbedrifter er opptatt av. Tar vi en kontrakt på 2,5 mill, og regner transaksjonskostnadene utfra et gjennomsnitt på 5 %, har oppdragsgiver og tilbyderne brukt 125 000 kroner på konkurransen. Det er mye penger, både for kommunen og for de to-tre småbedriftene i konkurransene. De som taper i konkurransen, kan lett henfalle til å mene at 30 – 40 000 i utgifter uten å få kontrakt – skal vi fortsette med dette? I så fall rammes konkurransen. Det er ingen bra retning.
Hva er driverne?
Analysen inneholder også opplysninger om hva som er driverne bak disse kostnadene. For oppdragsgivere er det interne prosesser, nye omstendigheter og behov for markedskunnskap eller produktytelse som drar opp. For tilbydere avklaringsbehov, langdryge forhandlinger, krav til dokumentasjon og tilbud og kompleksitet eller uklarhet i konkurransematerialet.
Dette er kjente drivere. De er der hele tiden, noen av gode grunner, andre av mindre aktverdige grunner. Uklarhet i konkurransematerialet er f.eks. med i sistnevnte gruppe, tidvis kommer også «nye omstendigheter» i samme kategori. Kravene til dokumentasjon og til tilbudet kan fra tid til annen være i drygeste laget, mens de interne prosessene hos oppdragsgiver kanskje kan effektiviseres noe. At forhandlinger kan være langdryge og at det oppstår avklaringsbehov kan, på sitt beste, bidra til at oppgaven løses bedre enn for raske forhandlinger og misforståelser i stedet for avklarte forhold.
Oppgave for næringslivets foreninger?
Da står vi igjen med oppdragsgivers behov for markedskunnskap og produktytelser. I noen tilfeller er nok oppdragsgiveren så stor at mye av denne kompetansen finnes i huset, mens i mindre miljøer blir dette ikke fullt så enkelt. Innenfor eget, geografiske eller regionale område kan det være en relativt ensidig næringsstruktur, og kunnskap om bestemte produkter er kanskje ikke alltid hva man prioriterer å skaffe seg i en ellers travel hverdag. Da tar det tid å orientere seg.
Men, her hjemme registrerer vi at det er en tett flora av næringslivs- og bransjeforeninger landet over. Stort sett. Å bidra til at deres medlemmer får oppdrag ved å skolere de stedlige offentlige oppdragsgivere til å gjøre mest mulig kompetente valg, bør være en prioritert oppgave. Noen er flinke, andre mindre flinke til dette. Egentlig bør alle slike foreninger kunne smykke seg med å være flinke på dette området. Det ville være en vinn-vinn.
Bli den første til å kommentere på "Verd å se nærmere på hva som driver transaksjonskostnadene i været"