Uten kompetanse og kapasitet – ingen gode offentlige anskaffelser

(En Anbud365-kommentar) Enten innovasjon, omstilling, effektivisering eller samfunnshensyn er målet, er kompetente og profesjonelle offentlige innkjøpere en nøkkel. Det er grunnleggende, mener dagens regjering, liksom deres rødgrønne kollegaer gjorde for drøyt ti år siden. At det er slik, er ikke fordi noe har stagnert. Offentlige anskaffelser utføres jevnt over mye mer profesjonelt i dag enn for ti år siden. Nå er det snakk om behov for et enda høyere nivå – et stadig høyere nivå på kompetansen kreves. Og nok kapasitet.

I uken som gikk, skjedde det en historisk begivenhet i ett av de minst markskrikerske fagmiljøer som fins – det offentlige innkjøps-Norge. Det kom en stortingsmelding om offentlige anskaffelser, den første på omkring ti år. I og for seg er det ingen grunn til å juble for at det kommer enda et dokument, men det knytter seg alltid en forventning til å få kunnskap om hva landets myndigheter har av forventninger til utøvelsen av sitt fag. De tanker og tiltak som meldingen inneholder, angir en retning som skal styre utviklingen på fagområdet som årlig forvalter nær 500 milliarder kroner.

Meldingen skal først behandles i Stortinget, i beste fall kommer en innstilling fra Stortingets næringskomite før sommerferien – kanskje med en debatt i vårt parlament nattetiders mens sommernatten utenfor er mild og blid. Regjeringen har flertall i Stortinget, så ikke-ønskede innspill blir nok lagt i skuff, eller vedlagt protokollen, som det heter. Å se virkningen i praksis av meldingens marsjordre kan allerede komme for dagen i budsjettforslaget for 2020, men i mange tilfeller kan det gå år før ønskemålene er blitt virkelighet.

Kompetanse og profesjonalisering

Det viktigste i hele meldingen er understrekningen av kompetanse og profesjonalisering. Samtidig erkjenner regjeringen at det er nødvendig med tilstrekkelig kapasitet for å gjøre det gode innkjøp. Det er langt fra alle offentlige virksomheter som gir innkjøpsfunksjonen hverken rolle, kapasitet eller kompetanse til å ivareta ambisjonene som regjeringen og Stortinget har lagt for effektivisering og nødvendig omstilling. Det erkjennes også i meldingen. Det skal tas grep. Her må KS på lag når det gjelder kommunesektoren – det er ikke bare i staten det er ledere som ikke er villig til eller har forståelse for å investere i innkjøp.

Vi er spente på hva man kommer til å foreslå for å få alle ledere ombord.
Vi er usikre på hvordan regjeringen tenker seg å bidra til kompetanse og kapasitet. Statens innkjøpssenter fremholdes som en modell som kan være verd å vurdere ute i Kommune-Norge også. Å etablere fylkeskommunale innkjøpssentre kan gi kompetente miljøer og bedre kapasitet. Oslo kommune har hatt sitt sentrale kompetansesenter for innkjøp lenge. Regjeringen kan jo ikke beordre den enkelte virksomhet til å øke innkjøpsbudsjettene slik at det blir god nok kompetanse og kapasitet på hvert nes. Men den kan stimulere og bidra til å organisere. Ser vi her konturene av en ny god sak for Trygve Slagsvold Vedum?

Trenger akademia

I tillegg til kompetanse, kapasitet og profesjonalisering trenger anskaffelsesfaget i mye større grad enn i dag akademia. Forskning, forskningsstillinger og tilførsel av kunnskap fra et slikt nivå er vesentlig for å heve kompetansen i miljøet. På jussiden er det selvsagt godt forspent, men det er en betydelig større bredde i faget enn som så. De svenske innkjøperne har funnet ut at det er 13 ulike disipliner som en innkjøper mer eller mindre er i behov av kunnskaper i for å gjøre jobben best mulig. Da er ikke tatt med kompetanse i andre faggrener sommiljø-, etikk- og andre spørsmål av typen samfunnshensyn.

I tillegg er det forbundet med en smule prestisje å være et fag med god akademisk forankring. Det er av betydning bl.a. for rekrutteringen. Vi forstår at Nærings- og fiskeridepartementet i forbindelse med utviklingen av stortingsmeldingen har drøftet Anskaffelsesakademiet, men ikke kommet helt i mål. Dette fellesinitiativet fra ledende universitets- og høyskolemiljøer – med støtte fra de store arbeids- og næringslivsorganisasjonene – er det best eksisterende utgangspunkt for å bygge akademisk grunnvoll og ramme for forvaltning av offentlige 500 milliarder årlig.

Vi regner med å se Anskaffelsesakademiet som en av vinnerne i statsbudsjettet for 2020.Både med penger og hva disse skal brukes til. Når regjeringen maser på offentlige ledere for å få de til å investere i innkjøp, er det vel ingen unaturlig tanke at regjeringen gjør slik selv også. Der de kan. Bygge kvalitet.

Omsorgen for de små og mellomstore

Det er en rørende omsorg for de små og mellomstore virksomhetene. Men det nyanseres uheldigvis ikke blant dem. Generelt gjelder det for enhver næringsdrift at man bør sjekke markedet før man setter i gang. Man må ha en formening om hva som skal til for å kapre markedsandeler. Det gjelder enten man er professor eller fagarbeider som vil starte for seg selv. Få grupper har flere foreninger enn de næringsdrivende. NHO ble dannet bl.a. for å effektivisere, slik at det ble færre foreninger å bruke tiden på. Fortsatt er det sikkert nok foreninger til at de som vil ha hjelp til å skjønne sitt marked, bør få hjelp der.

Nå skal virkningen av den forhøyede terskelverdien evalueres. Vi er enige med de svenske innkjøperne om to ting: Kunngjøringsinstituttet skaper passive leverandører – de venter på å bli servert, og man vet i dag heller lite om virkningen av ulike terskelverdi-nivåer. Samtidig med evalueringsprosessen som er varslet, bør alt som kan krype og gå av næringsorganisasjoner – sammen eller hver for seg – vurdere hvordan de best kan bidra til at mindre bedrifter får det lettere i det offentlige markedet. Råd- og veiledning, hjelpelinje o.l. er stikkord. Intet gleder en medlemsbedrift mer enn at den får hjelp til business i retur for dyre medlemspenger.