Avgjørende med markedets kompetanse – kan også hentes inn via digital dialog

(En Anbud365-kommentar) Leverandørkompetanse er viktig. Å vite hva man vet ute i et marked, kan være forskjellen på en god eller dårlig anskaffelse. Sikter man mot innovasjon, er det avgjørende. Mange snakker fortsatt ikke med leverandørmarkedet når man er opptatt av klima-vennlige løsninger. Bortsett fra at det er sjelden kompetanse-påfyll ikke er bryet verd, kan faktisk mangel på kunnskap om kompetansen i markedet gjøre at all verdens bruk av maler, kriterier osv. ikke gir forventet resultat. Man treffer ikke markedet. Og heldigitale dialogkonferanser er kommet, slik at man kan hente kompetanse fra hele landet og vel så det.

Denne uken har vi hatt to saker som bl.a. omhandler dialog med leverandører. I den ene rapporterte vi at 64 % i en undersøkelse svarer at virksomheten i liten eller svært liten grad gjennomfører dialog med markedet om mulige klimavennlige løsninger. Ingen svarer «i svært stor grad» på dette spørsmålet. Det er Rambøll Management Consulting som, på oppdrag fra Difi, har undersøkt klima og miljø i anskaffelser i kommune, fylkeskommune og stat.

Den andre saken gjaldt Kystverket. Som første offentlige innkjøper i Norge har Kystverket gjennomført en hel-digital konferanse. For en organisasjon som Kystverket, lokalisert langs hele kysten, kan dette være en genial konferanseform. Leverandørene ble spart for unødig tidsbruk og miljøet for utslipp fra reisevirksomhet. De aldri hvilende innovasjonsagentene i Nasjonalt program for leverandørutvikling var på jakt etter en virksomhet som kunne prøve ut en ny konferanseform – heldigital dialogkonferanse. Kystverket ble anbefalt å ta denne muligheten i bruk, og tente på ideen.

Digitalisert kompetanse-innhenting

Den ene handler om å utnytte den kompetanse som leverandørene utvilsomt besitter, den andre om at det finnes alltid en løsning for leverandørdialog. Med de teknologiske mulighetene som finnes og vil komme til å finnes, er det ikke umulig for noen offentlige oppdragsgivere å hente kompetanse til sin anskaffelse. Det står på vilje, lyst og tid. Rett nok kan man si at digitale dialogkonferanser taper noe i forhold til en fysisk konferanse. Men, som nevnt ovenfor, det er andre fordeler.

Få er uenig i at innovasjon er viktig, og nesten like mange har tro for at offentlige anskaffelser er et godt verktøy for å fremme innovasjon. Den nylig fremlagte stortingsmeldingen om offentlige anskaffelser viser med all ønskelig tydelighet at regjeringen hører med blant disse. Og det er et poeng – det er snakk om landets myndigheter.

En enkelt-oppdragsgiver og innovasjon

Sett med en enkeltoppdragsgivers øyne kan det imidlertid lett fortone seg slik at «alt styret» med å gjennomføre en anskaffelse med sikte på å få utviklet noe nytt er vel mye av det gode. Ressursene er knappe og det finnes sikkert gode stoler i markedet om ikke man må utvikle noe nytt og annet å sitte på.

Det er også tankevekkende at det å sette i verk en innovasjonsfremmende anskaffelse kanskje ikke er noe for en enkelt oppdragsgiver. Leverandører utvikler gjerne nye produkter, enten i samarbeide eller ved hjelp av in-house-kompetansen alene. Men de forventer å få et salg av det nye produktet. Å legge seg i selen for en enkelt oppdragsgivers behov kan kanskje i noen sammenhenger lønne seg, men kommer langt til kort mot den situasjonen at en hel rekke oppdragsgivere går sammen om å utvikle noe.

Innovasjon må lønne seg

Flere av de prosjektene som Nasjonalt program for leverandørutvikling har «mekket sammen» i det siste, er nettopp samarbeider. Det må de bare fortsette med. Ofte sies det at innovasjonen vil kunne skaffe leverandørene også eksportmuligheter, og at hjemmebanen i så måte er en form for testarena for nye produkter. Vi ser eksempler på slikt, men å tro at en enkelt-oppdragsgivers innovative lyster varsler bud om lykke på eksportmarkedet, er vel oftest for drøyt. Best å sikre seg nasjonalt salg uansett, og da må innovasjonen rett og slett lønne seg.

Så ser vi at mange ikke søker leverandørenes kunnskap når det gjelder klimaløsninger knyttet til anskaffelser. Nå er klima- og miljøkrav kompliserte i seg selv, og de skal følges opp. Men det er snart 20 år siden tanken om å bruke offentlige anskaffelser til å stille miljøkrav først ble luftet (Tronslin-utvalgets innstilling). Da skulle man tro faglig og juridisk kompetanse etter hvert var såpass utviklet at den kunne tas i bruk av alle som ønsker å skaffe seg den. Mange leverandører kan og vil bli utfordret. Kompetansen har de. Og hvis ikke skaffer de seg den dersom det lønner seg.

Leverandørkompetanse er viktig

Leverandørkompetansen er verdifull i tillegg til de malere, kriteriesett og andre verktøy som er til disposisjon. Det gjelder å innrette sine konkurransegrunnlag slik at leverandørene gyver på oppgaven. En oppdragsgiver kan lett forvalte krav og kriterier i et konkurransegrunnlag på en slikk måte at ingen – eller få – leverandører tenner. Da blir det hverken konkurranse eller innovasjon å snakke om.

Som vi altså har sett, Kystverket er godt fornøyd med bruken av digital dialogkonferanse. Etaten har en struktur som gjør den særlig glad for at denne muligheten kan tas i bruk, men digitalisering er jo også nådd dialogkonferansene – og i prinsippet kan godt Lindesnes kommune hente miljøkompetanse hos noen i Gamvik kommune (eller omvendt). Nå er det neppe realistisk, men muligheten er der. Og det er poenget.