(En Anbud365-kommentar) Plutselig fikk de største entreprenørselskapene i Norge og i Norden ellers oppleve hva det er å si å være en liten bedrift når store kontrakter legges ut av det offentlige. Ti-milliardprosjektet Sotrasambandet blir en ren utenlandsk affære. Vår egne «giganter» er enten for små eller så er prosjektet uinteressant (kan det være mulig?) for dem. Kanskje har de så mye å gjøre for tiden at de ikke rekker over mer. Det er jo anleggs-bonanza hos oss. Men ropene om å ta vare på norsk næringsliv kom – også fra dem som for noen år siden jobbet aktivt for å få utenlandske selskaper hit.
Dette med «del eller begrunn» fikk dermed en mye større dimensjon i og med offentliggjøring av søknadene for bygging av Sotrasambandet på Vestlandet. Dette er en OPS-kontrakt, der den som får kontrakten skal finansiere, bygge og drifte anlegget i 25 år. Med en samlet kontraktsum på om lag 10 milliarder er dette den hittil største anleggskontrakten her til lands så langt. I prosjektet inngår 22 bruer, en hengebro, 23 portaler og fire toløps tunneler.
Så viste det seg at det bare var utenlandske selskap som hadde meldt sin interesse. Norske og nordiske entreprenører er åpenbart rett og slett blitt spurvene i tranedansen. Vi snakker ikke her om små og mellomstore entreprenører, men om Veidekke, Skanska, NCC, AF-gruppen osv. Flere av disse kaller seg til og med konsern. I europeiske sammenheng er de SMB-ere. Eller er det andre grunner til at de er tilbakeholdne?
Utredning av «del eller begrunn»
Dette med «del eller begrunn» er for tiden til utredning som ett av tiltakene fra fjorårets stortingsmelding om offentlige anskaffelser. Her er det spesielt bygg, storhusholdning og hotell man skal ta for seg. Mye av motivasjonen er hensynet til små og mellomstore – potensielle – leverandører til det offentlige. Myndighetene har neppe tenkt spesielt på de største norske og nordiske entreprenørselskapene da bestillingen om en utredning ble forfattet. Og om de så hadde, var det nok mer disse selskapenes relasjoner til mindre entreprenører man hadde i tankene.
Listen over interesserte i Sotrasambanet er tankevekkende. For noen år siden hadde norske statsråder roadshow i utlandet for å friste utenlandske entreprenører til å ta fatt på oppdrag her hjemme. Frem til da hadde de vegret seg – oppdragene var for små, det betalte seg ikke å flytte utstyr eller kontrahere nasjonale underleverandører. Men nå kommer de. Da er skepsisen på plass hos politiske grupperinger som drev nevnte roadshow. Det er ikke ukjent for hverken Stortinget eller regjeringen at så ville skje med så omfattende kontrakter som det er lagt opp til. Med myndighetens velsignelse.
Bit for bit?
For enda flere år siden var det slik at man bygget en bit av en vei årlig. Når bevilgningen over statsbudsjettet for det aktuelle året var brukt opp, stoppet man byggingen. Omkring i landet kunne man se veianlegg som ikke var ferdige, men ventet på kommende års statsbudsjett. Slik er det ikke lenger, men å dele opp Sotrasambandet – eller liknende prosjekter – i sine enkelte faktorer kan føre til samme tilstander. Litt avhengig av dimensjonene på enkeltkontraktene.
Nå har vi lest – og kanskje lært – at kinesiske selskaper kan være litt skumle. Vi vokter også tett på dette med lønns- og arbeidsvilkår, der mange tror norske entreprenører er mer skikkelige enn de som kommer inn annet steds fra. På Stortinget er det kommet spørsmål, som samferdselsministeren må avklare – om hvorfor det bare er utenlandske liebhabere. Norsk næringsliv må tas vare på! I en annen dimensjon må også europeiske næringsliv tas vare på, slik at ikke amerikanske og kinesiske gigantselskaper tar over det meste. Det gjelder også entreprenørbransjen.
Reneste bonanza
Samtidig er det slik at entreprenørbransjen for tiden opplever den reneste bonanza. Det bygges anlegg over det ganske land, så vel store som mindre prosjekter. Å sannsynliggjøre at Sotrasambandet-kontrakten er et være eller ikke være for norske entreprenører er vanskelig.
Norske myndigheter har et dobbelt sikte med anskaffelsesreglene. Man skal forvalte skattepenger mest mulig effektivt, samtidig som man skal bidra til at verden blir et bedre sted å være, m.a.o. vise samfunnsansvar. Om det å ta vare på mindre bedrifter er samfunnsansvar, er en smule uklart. For å si det mildt. Det kan jo til og med være en form for offentlig subsidiering. Når bedriftene blir så store som de entreprenørene vi snakker om her, kan vi vel slå fast at dette ikke er samfunnshensyn i regelverkets forstand.
En hake er det likevel. De største i Norge og i Norden kan tenke at de må slå seg sammen for å kunne konkurrere mot de europeiske konsernene. Da blir det enda færre av de store entreprenørene her på berget, og for oppdrag som ikke er så store at de vekker interesse nedover i Europa, kan det gå på konkurransen løs.
Puter under armene
Etter loven skal man dele kontraktene eller begrunne hvorfor man ikke gjør det. Begrunnelsen kan ikke påklages. Med andre ord er dette med «del eller begrunn» en vennlig hilsen fra myndighetene. En oppfordring. Men i forretningslivet er det et grunnleggende premiss, og det er at dersom det ikke er marked, må man enten legge ned eller finne på noe annet. Grep som minner om å sy puter under armene på bedrifter, er ikke uten videre klok bruk av skattepengene.
Bli den første til å kommentere på "Da nordiske entreprenør-giganter ble SMB-ere – eller?"