(En Anbud365-kommentar) Regjeringen er for tiden under krysspress når det gjelder tiltak mot arbeidslivskrim i anskaffelsesregelverket. EFTAs overvåkingsorgan mener at bestemmelsen om maksimalt antall underleverandører er i strid med EØS-retten. Riksrevisjonen, med Stortinget i ryggen, vil vite om regjeringens kamp mot arbeidslivskrim gjennom anskaffelser er blitt bedre. Her er jo underleverandør-kravet et av verktøyene. I bakgrunn lurer et nylig fremført inntrykk av om norsk forståelse av EØS-retten ikke er god nok, enn si er et uttrykk for «handlingsrom»-ønsketenkning.
Det norske regelverket for offentlige anskaffelser, så vel over som under EU/EØS-terskelverdiene, har bestemmelser om begrensning av antall leverandører, spesielt i bygge- og anleggskontrakter. Visse unntak finnes. Bestemmelsen er med fordi den er ett av verktøyene i kampen mot arbeidslivskriminalitet, mot sosial dumping. Den finnes således også i ulike enkeltvirksomheters strategier, f.eks. Oslo og Skien. Begrensningen av antall underleverandører har bred støtte, så vel på Stortinget som i arbeidslivet.
En dom i EU-domstolen (C63/18 Vitali) har imidlertid bidratt til uro omkring bestemmelsen. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har sendt formell henvendelse til Norge. Her hevdes det at norske bestemmelser om bruk av maksimalt to underleverandører ikke er i pakt med EU-direktivet om offentlige anskaffelser. I høst skal Norge svare for seg. Det kommer trolig et forsvar for bestemmelsen. Finner ESA at dette er godt nok, blir det med det. I motsatt fall blir det en sak, der ESA sender over sin begrunnede påstand som Norge kan godta eller la være. I sistnevnte tilfelle kan EFTA-domstolen være neste.
På kollisjonskurs
ESA vil i tillegg ha mer kunnskap om Oslo- og Skiensmodellene, som begge har dette med begrenset antall underleverandører med seg. Det er rimelig å se selve saken og behovet for informasjon om lokale utgaver i sammenheng. En smule kostelig er det når dette informasjonsbehovet dukker opp nær samtidig med at EU-kommisjonen autoriserer en publikasjon der Skiens- og Oslomodellen fremheves blant 71 gode europeiske eksempler på sosialt ansvarlige anskaffelser.
At EU roser samtidig som EFTAs overvåkingsorgan anklager, kan selvsagt ha sin naturlige forklaring. De to kan kanskje ikke vært klar over sammenfallet, kanskje var forfatterne av publikasjonen ferdig med jobben da nevnte dom falt etc. Men at sammentreffet blir brukt fra norsk hold, holder vi for ganske sannsynlig.
Forståelse av EØS-retten
For ikke lenge siden leverte et utvalg ledet av jusprofessor Finn Arnesen ved Universitetet i Oslo sin innstilling. Mandatet var å foreta en ekstern gjennomgang av årsakene til at folketrygdlovens regler om syke-, pleie- og arbeidsavklaringspenger er praktisert slik at folk er blitt nektet penger dersom de har oppholdt seg i andre EØS-land.
Innstillingen etterlater et inntrykk av at forståelsen av EØS-retten her hjemme ikke har vært god nok, eller som noen hevder, preget av en «handlingsrom»-ønsketenkning.
Bestemmelsen om begrensning i antall underleverandører handler også om forståelse av EØS-retten. Kanskje er lov- og forskriftsforfatterne – og tolkerne – i anskaffelsesdelen av norsk rett dyktigere enn faglige kollegaer andre steder i forvaltningen. Uansett knytter det seg en viss spenning til sakens utfall.
Skytteltrafikk
Også en gang tidligere har Norge på anskaffelsesområdet vært i «stormens øye» i Brussel. Det gjaldt forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Noen formuleringer der falt ikke i god jord underveis, og daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm må ha sprengt departementets reisebudsjett med sitt skytteldiplomati for å få rodd i land noe som EU og vi her hjemme kunne godta. Enden på visa ble dagens utgave av forskriften.
Vi kan se for oss et utfall so innebærer et liknende diplomati fra norsk side i underleverandør-saken.
Riksrevisjonen også
Men Riksrevisjonen er også på banen. Det har ikke sammenheng med ESA-saken. Riksrevisjonen følger opp et stortingsflertall som i 2017 mente at Arbeids- og sosialdepartementet kunne gjøre mer gjennom offentlige anskaffelser for å sikre et arbeidsliv uten sosial dumping. Bakgrunnen var anbefalinger fra Riksrevisjonen selv, som hadde indikasjoner på at mange statlige virksomheter og kommuner ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt ansvar for å sette seg inn i forskriftskravene som skal forhindre sosial dumping ved egne anskaffelser.
Begrensning av antallet underleverandører er ett av forskriftskravene. Stortingets holdning var – og er nok også i dag – å forebygge sosial dumping bl.a. på å stille strenge krav i offentlige anskaffelser. Inklusive sette begrensninger på antall underleverandører.
Da lurer altså Stortingets vaktbikkje, Riksrevisjonen, på den ene siden: Gjør Arbeids- og sosialdepartementet nok? På den andre siden ber et skeptisk EFTAs overvåkingsorgan Nærings- og fiskeridepartementet – på Norges vegne – redegjøre for hvordan bl.a. det samme sosial-dumping-krav samsvarer med EØS-retten.
Krysspresset er der.
Bli den første til å kommentere på "Krysspress for offentlige anskaffelser og arbeidslivskrim"