(En Anbud365-kommentar) Offentlige anskaffelser er ett av de aller viktigste verktøy til bruk for å forme samfunnet. Det påkaller tett samarbeid mellom anskaffelsesfolk og de i virksomheten som har med nærings- og samfunnsutvikling å gjøre. Men det er foreløpig i liten grad spor av dette i ulike strategidokumenter, selv om enkeltelementer i samfunnspåvirkningen kommer tydelig frem i f.eks. anskaffelsesstrategier. Flere problemstillinger viser at tiden er inne for omforent klarhet i hvilke krav som skal brukes i anskaffelser som er viktig for lokal samfunnsutvikling.
Tre butikker hadde leveringsavtale med kommunen de holdt til i. Kommunen hadde litt over 2000 innbyggere. Avtalen var av stor betydning for overlevelsesevnen til butikkene. Med kommunesammenslåingene ved sist årsskiftet forsvant den lille kommunen og ble en del av en større. Da forsvant også leveringsavtalen med de tre butikkene. En leverandør med tilholdssted et helt annet sted i landet fikk leveringsavtale i stedet – en mye større avtale, som ikke bare omfattet den nye storkommunen, men et helt fylke.
Vi omtalte denne saken i uken. Det gjorde vi fordi dette er en dimensjon ut over distriktspolitikk, kommunesammenslåinger etc., nemlig kriterier til bruk ved anskaffelser. På mange måter er det også ut over «del-eller-begrunn»-prinsippet. Vi har forståelse for at man ikke kan dele opp avtaler ned på hver enkelt mulig leverandør. Effektivitetskravet i offentlige anskaffelser forbyr det.
Rolle i samfunnsutvikling
Over tid har det vært et rop om bruk av lokal mat, kortreist mat. Bortsett fra de mulige plusskvaliteter som ligger i selve matvarene fra lokale produsenter, minner dette kravet også mye om det generelle ønsket om å hegne om det lokale. Det har med følelser og identitet å gjøre, men også om arbeidsplasser, skatteinntekter og bosetting. Og det har med miljø, utslipp, klima mm. Transport er en av de mer betydelige utslippskildene, og det kan være et motiv å søke å begrense dette. Gjerne med utgangspunkt i offentlige anskaffelser.
I sum er dimensjonene på den beskrevne problemstilling såpass at vi trygt kan si at gjennomføring av offentlige anskaffelser er et virkemiddel til å påvirke en samfunnsutvikling. Ikke rart at politikere på alle nivåer kan la seg friste.
Oppstår press
Men hvordan skal man da løse dette med ønsket om å prioritere noe nært, noe lokalt. Vi skal ikke se bort fra at corona-pandemien kan bidra til å forsterke slike krav. Kanskje er det slik at de som inngår avtaler og kjøper ikke skal tenke utover det å gjøre et best mulig kjøp etter grunnleggende prinsipper og eksisterende lover og regler. Effektive innkjøp. Dersom Stortinget, regjeringen, fylkesting og kommunestyrer imidlertid ønsker at flere hensyn skal tas i betraktning, oppstår et press som kan gjøre innkjøpsjobben vanskeligere.
Å stille krav om bestemt lokalisering bryter med en av de fire frihetene som ligger bak det meste hva EU fortar seg, inklusive anskaffelsesdirektivene. Rett nok står man noe friere ved anskaffelser under EU/EØS-terskelverdiene, gitt kravet om konkurranse kan imøtekommes.
«Del-eller-begrunn»?
«Del-eller-begrunn» er en sikkerhetsventil til hjelp for små og mellomstore bedrifter, uten å binde dette til lokalisering. Krav i en anskaffelse skal dessuten være saklige og ha klangbunn i det kontrakten gjelder. Å få levert friske, sunne rotfrukter er neppe avhengig av å få dem fra den lokale butikken.
Da miljøhensyn for første gang – og for alvor – ble bragt inn i offentlige anskaffelser var det innflytelsesrike, faglige krefter som ville ha seg frabedt annet enn såkalte innkjøpsfaglige hensyn. I dag er det en egen paragraf i regelverket om samfunnshensyn av ulike slag, selv om det fortsatt er debatt og sikkerhet om krav og oppfølging. Flere temaer har vært inne i bildet, ikke minst krav om likestilling, og vi må se i øynene at det å utvikle samfunn og næringsliv er kommet for å bli som formål med det offentliges anskaffelser. Det dreier seg om bruk av 500 – 600 milliarder kroner årlig, og det er vanskelig å forsvare at forvaltningen av så store midler ikke skal gi tilbake samfunnsmessige gevinster ut over at en virksomhet får sine stoler og en næringsdrivende sine penger.
Umulig å sette grense?
Å sette noen grense for hva offentlige anskaffelser skal bidra med, enn si hvordan, er vanskelig – enn si umulig. Det er avhengig av hva det til enhver tid er politisk flertall for.
Utfordringen her simpelthen roper på strategiske overveielser, der det offentliges innkjøpsressurser og de med ansvar for næringsutvikling arbeider tett sammen. I den kommunale sektoren er dette ingen umulighet å få til, dersom det er vilje til det. I statlig sektor er bildet i så måte noe mer nyansert. Men når det gjelder lokal mat, lokale butikker mm. er det jo i første rekke kommuner og fylkeskommuner som må på banen.
Men det hører til en viktig forutsetning dersom man skal lykkes: Ledere må i praksis erkjenne at man kan ikke bruk offentlige anskaffelser til å utvikle sitt samfunn uten å satse ressurser som trengs. Å legge stadig nye krav på dem som står for innkjøp uten å gi dem ressurser nok til å gjøre jobben, er ingen god investering. Men her er erkjennelsen ennå ikke nådd frem til alle. Foreløpig.
Bli den første til å kommentere på "Anskaffelser bestemmer samfunnsutvikling"