Doktoravhandling: Økt bruk av miljøstandarder må gjøres obligatorisk

En videre utvikling av bruken av miljøstandarder i offentlige anskaffelser vil kreve at medlemsstatene eller EU gjør miljøvennlig kjøp obligatorisk – eller komme med incentiver som fører til dette. Dessverre ser det ut som om EU viker tilbake for å stille bindende krav eller kvoter når det gjelder grønne, offentlige anskaffelser. Frem til så skjer, ligger fremtiden for grønne, offentlige anskaffelser hos offentlige og private aktører som ønsker å utvikle standarder for eco-label og beregninger av livsløpskostnader.

Dette slås fast i en doktoravhandling. §5 i den norske anskaffelsesloven er et forsøk på å få offentlige oppdragsgivere til å ta bl.a. miljøhensyn.

Formålet med doktoravhandlingen til Jason J. Czarnezki er å se på handlingsrommet for grønne, offentlige anskaffelser i lovgivningen i USA og i EU. Det dreier seg dels om selve regelverket, men også om hvilke verktøy og metoder som er de beste når reglene åpner for grønne, offentlige anskaffelser.

Begge regelverket gir – på hver sin måte – muligheter for grønne, offentlige anskaffelser, og de to systemene bør kunne lære av hverandre, heter det. I det amerikanske regelverket fins lærdom å hente når konkrete programmer skal lages her lanseres muligheter for kreativitet og fleksibilitet. Hva EU-reglene kan bibringe er først og fremst livsløpskostnads-metodologien og bruken av tekniske ecolabel-kriterier.

Klare signaler til leverandørene

Begge systemer sender klare signaler til leverandørene at det ikke bare er pris som skal telle. Oppdragsgivere i det offentlige gis under begge regimer grønt lys for å satse på grønne, offentlige anskaffelser.

Spesielt når det gjelder EU-direktivene, kan bruken av grønne, offentlige anskaffelser føre til produktinnovasjon og bedre målemetoder i leveransekjedene.  Forklaringen ligger i innkjøpsmakten og i at offentlige anskaffelser favner så bredt. Innovasjon vil utvikle seg ved tredjeparts sertifisering og livsløpskostnader, og nye innovative og effektive virksomheter og forretningspraksis kommer som følge av dette. Hvilke markedssektor som vil utvikle seg raskest, er ikke tydelig ennå, men industrikonsortier er allerede i gang med å utvikle nye økonomiske verktøy og finne ut hvordan naturkapital kan verdsettes.

Usikkerhet om standardisering

For det tredje slås det fast i avhandlingen at det råder stor usikkerhet om fremtiden for en eventuell standardisering av en livsløpsmetodologi. I det såkalte Clean Vehicles Directive fra 2019 fremgår det at en slike standard hverken er nær forestående eller eventuelt vil bli pålagt medlemsstatene. Så, hvem skal ta den ledende rollen i utviklingen av grønne, offentlige anskaffelser – EU eller medlemsstatene? EUs miljølovgivnig er et «gulv» og hindrer ikke høyere standarder når det gjelder miljøvern. Men medlemsstater som benytter seg av høyere standarder enn dette «gulvet», kan ikke uten videre kreve at disse skal bli bindende.

Tilgangen på informasjonsmengden knyttet til livsløpskostnader sammen med behovet for å spre informasjonen til brukere, kan føre til at forenklede utgaver av eco-labels dukker opp – og at slike kan eksplitt bli benyttet i offentlige anskaffelser. Det kan bety, heter det, at EU krever mer enn bare tekniske kriterier og på den måten gjør det lettere å knytte dette an til kontraktens gjenstand. I USA vil en slik utvikling trolig føre til at private eco-labels er i førersetet når det gjelder metoder for livsløpskostnader og informasjonsspredning.

Vekst koplet til miljø

Czarnezki slår ast at vi ikke kan nå global bærekraft med mindre fremtidig økonomisk vekst koples til miljø. Her kan grønne, offentlige anskaffelser spille en rolle, men bare hvis landene krever bruk av slike og at produktstandardene heves. Spørsmålet er hvor langt en medlemsstat kan gå i å kreve livsløpskrav for produkter som skal selges innenlands. Her bør grenser testes – både i USA og i EU. EU bør dessuten utvide generelle miljøstandarder til bruk i EU og gjøre dem tilgjengelige for medlemsstatene. Det samme gjelder for USA.