(En Anbud365-kommentar) Offentlige anskaffelser skal brukes til å sikre et seriøst arbeidsliv. I dag er et knapt noen som anfekter det, bortsett fra EFTAs overvåkingsorgan som for tiden har innsigelser mot enkelte grep. Offentlige virksomheter stiller krav, legger til grunn «modeller» og titrer «anti-useriøse»-avtaler. Men hvordan er det med oppfølgingen av kontraktene, offentlige anskaffelser alminnelige akilleshæl? Varierende bilde, slik Anbud365 ser det. Nå er det imidlertid budsjettider og anledning til å prioritere nok ressurser til oppfølging. Husk: De mindre seriøse følger med og legger merke til der oppfølgingen er svakest. Der kan man få jobb uten særlig fare for å bli avslørt.
Vi leste forleden en reportasje i bladet Namdalen. Den handlet om Nærøysund kommune, som er en kommune i Ytre Namdalen i Trøndelag fylke og ble opprettet 1. januar i år ved sammenslutningen av Vikna og Nærøy kommuner. Nærøysund har om lag 9 600 innbyggere, m.a.o. ikke så mange tusen færre enn en gjennomsnittlig norsk kommune. I vår følgende sammenheng skal kommunen fungere som en god illustrasjon, fylt med forståelse for en vanskelig situasjon – uten kritikk for håndteringen av den utover hva medieoppslag og kontroll har avstedkommet.
I Trøndelag fylke er det en såkalt byggebransjens uropatrulje, et samarbeid mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Formålet med patruljen er å avdekke kritikkverdige forhold i byggebransjen. Den fant noe å ta fatt i da patruljen sjekket et byggeprosjekt i Nærøysund. En underleverandør skal ha hatt 43 inkassokrav mot seg da kontrakten ble sikret. En annen leverandør i samme prosjekt var ikke godkjent opplæringsbedrift og i tillegg kastet ut fra en annen kontrakt av den grunn. De som leser bladet, får et inntrykk av at dette ikke er bra.
Ansvar og info-tilgang
Kommunen sier dels at de ikke kan ha ansvar for å sjekke økonomien til hver enkelt underleverandør. Det må hovedentreprenøren ha ansvaret for. Dels heter det at det er vanskelig å få informasjon om underleverandøren dersom ikke hovedentreprenøren fremskaffer det. Hovedentreprenøren sier at den underleverandøren som hevdes ikke å være opplæringsbedrift, ikke er en av deres, men av en annen som har avtale med kommunen.
I 2017 undertegnet de to kommunene som nå er Nærøysund kommune, SMSØ-avtalen «Ti strategiske grep for å hindre svart økonomi og arbeidslivskriminalitet ved anskaffelser i kommuner og fylkeskommuner». SMSØ er et samarbeid bestående av arbeidslivets parter, inklusive KS, og skatteetaten.
To spørsmål reiser seg
Dette er ikke innledningen til en juridisk avklaring av hvordan tingenes tilstand er. Derimot er det en god illustrasjon på et av hovedproblemene i offentlige anskaffelser, nemlig oppfølgingen av kontrakter som inngås. Når man imidlertid leser avsnittene over, er det to spørsmål som reiser seg: Ser ikke ledelsen i kommuner som tiltrer denne avtalen at det hviler en forpliktelse på dem til å følge opp? Tilstrekkelig ressurstilgang og kontrollplan må m.a.o. sikres. Og hva med KS? Er de bare med i samarbeidet på grunn av kommunenes omdømme – eller står ikke pådriver for oppfølging av avtalen på dagsordenen i denne mektige organisasjonen?
Ikke et vondt ord skal på denne plass skrives om de leverandørene som er med i Nærøysund-saken. Det kan være gode forklaringer på at ting er som de er. Anbud365s anliggende er, som nevnt, alene å bruke avisreportasjen som en illustrasjon på noe vi gang på gang har pekt på: Den utbredte svikt i det offentlige Norge når det gjelder kontraktsoppfølging.
Mindre seriøse følger med
Noen, gjerne de større, er blitt ganske flinke, og kan se resultater. Der man ikke er så flinke, gjør man så godt man kan – innenfor avsatte ressurser. Det er ikke overalt disse er tilstrekkelige. Noen steder langtfra nok. Det er en kunnskap de har, de leverandørene som vet at de kan bli bortvist der oppfølgingen er god. Og, for å unngå mistanker, kan de dukke opp der oppfølgingen er svakere, under andre navn og i andre konstruksjoner. Har man ikke nok ressurser, er det vanskelig å avdekke slikt.
Det er bra med uropatruljer, med engasjement fra Skatteetaten og arbeidslivets parter. Det er en form for kontraktsoppfølging, men det gjøres daglig tallrike store og små kontrakter innenfor risikobransjene. Er man mindre seriøs og følger rimelig godt med – om ikke annet via en jungeltelegraf, er det mye jobb i vente tross erklæringer om kamp mot gode forhold i offentlige anskaffelser. For noen år siden ble det foretatt en undersøkelse basert på Kostra-tall om hyppigheten av kontroller i byggebransjen. Noen kommuner var gode, noen dokumenterte ikke kontroller på flere år.
Forpliktelse følger med
Å legge til grunn Oslomodell, Telemarksmodell eller andre «modeller», enn si tiltre seriøsitetsavtaler som nevnt ovenfor, er mer enn et omdømme-tiltak. Ikke minst fra politisk hold er det et sterkt press for å sikre seriøsitet i arbeidslivet. Nå er det budsjettider og anledningen er der for kommuneledelsen å avsette ressurser til systematiske kontroller – og for det politiske flertall i de tallrike kommunestyrer til å tiltre forslaget, enn si øke det. Man må jo mene noe med kampen for et seriøst arbeidsliv, og da må det gjennomgripende tiltak (les: oppfølging) til. Først når det er satt i system er tiden ute for de mindre seriøse. Og det er vel målet?
Bli den første til å kommentere på "Budsjettider – sikre nok ressurser til kontraktoppfølging!"