Av Sigbjørn Nerland, seniorrådgiver, NORAD
Denne kommentaren uttrykker forfatterens personlige synspunkter, og ikke arbeidsgivers.
Statens innkjøpssenter (DFØ) skal etter planen kunngjøre en ny rammeavtale på forbruksmateriell for hele statsforvaltningen på nyåret. På miljøsiden fremstår dokumentene som har vært på høring som «best practice». Blant annet er det krav om høy andel av nullutslippsbiler til «last mile» transport. Men for å redusere transportbehovet er denne rammeavtalen en suboptimalisering, og på tvers av anbefalingene i Klimakur 2030. Dette er ikke en kritikk av Statens innkjøpssenter, som bare leverer på det oppdraget de har fått fra politikerne.
På veien mot et lavutslippssamfunn i 2050 har Norge forpliktet seg til å halvere utslippene i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030. I tillegg skal det ikke øke fra skogbruk og annen arealbruk. I praksis vil det siste fort bety at vi må kutte mere i ikke-kvotepliktig sektor, da null økning fra skogsdrift og arealbruk innen 2030 blir vanskelig for Norges del. Ikke-kvotepliktig sektor innbefatter utslipp fra blant annet transport, landbruk, avfall og bygg og anlegg. Det er på disse fire områdene vi har fått vår hjemmelekse gjennom samarbeidet med EU om klimakutt. Det er her vi må sette inn trykket, og her kan vi ikke kan lene oss på tiltakene i andre land.
Miljødirektoratet, Statens vegvesen, Kystverket, Landbruksdirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Enova, lanserte i januar 2020 dokumentet «Klimakur 2030». Dette dokumentet, som er på godt over 1000-sider gir en kraftig føring for tiltakene i den norske klimapolitikken innen ikke-kvotepliktig sektor og skogsdrift/arealbruk.
I kapittel 4.3.3 om «forbedret logistikk og effektivisering av varetransport» sier de «Ved å forbedre planleggingen av bestillinger vil antall leveranser kunne reduseres betydelig. Analyser gjort i Oslo antyder et potensial på 50 prosent reduksjon ved å forbedre avropsdisiplinen (hvor ofte enkeltpersonene i et foretak gjør bestillinger) gjennom et felles bestillingssystem. I tillegg kan bestillere i samme område samarbeide i større grad, for eksempel ved at større kontorbygg bestiller alle leveransene sammen selv om det er flere leieboere i bygget. Utvikling av verktøy som muliggjør at etater og bedrifter som er lokalisert i samme område kan bestille leveranser sammen, kan potensielt sett få ned antall bestillinger/leveranser. I tillegg må det jobbes med innkjøperkompetanse og avropsdisiplin.»
En nasjonal rammeavtale på forbruksmateriell er et hinder for det lokale samarbeidet som Klimakur 2030 oppfordrer til. Det som ville fått ned varetransporten i Oslo er lokale fellesavtaler mellom Oslo kommune og statlige virksomheter i Oslo, med en koordinering av transport og bruk av moderne logistikkverktøy. Da ville en også kunne stilt enda tøffere miljøkrav, når det gjelder transport.
Norad, hvor jeg jobber, ligger mindre enn 200 meter fra Nasjonalbiblioteket, under 500 meter fra Oslo handelsgymnasium og under 600 meter fra Hartvig Nissen videregående. En koordinering av leveranser av forbruksmateriell og annen varetransport mellom for eksempel disse fire statlige og kommunale virksomhetene, vil ha mye større effekt enn om vi i lille Norad optimaliserer våre egne bestillinger av transport gjennom DFØs rammeavtale.
Bli den første til å kommentere på "En nasjonal statlig rammeavtale på forbruksmateriell er ikke det beste for klimaet"