(En Anbud365-kommentar) Det planlegges en departemental utredning om hvordan offentlige innkjøp fremmer et seriøst arbeidsliv. Svaret finnes jo i modenhetsundersøkelsen fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), i kortform: Heller dårlig fordi altfor få følger opp kravene som stilles. Og trykket fra politisk og administrativt overordnede for å få lagt bedre til rette for mer oppfølging, er ikke plagsomt. Men kanskje trengs det en utredning, likevel? Kanskje noen ser og liker ikke de ser, og vil ha situasjonen dokumentert – for å komme med tiltak for å rette opp? Satte mål må jo følges opp, og til det trengs bl.a. ressurser og tid.
Det finnes flere åpninger for stortingsrepresentanter til å sjekke ut saker hos statsråder. Man kan ringe. Det virker veldig uformelt. Hakket mer formelt er det å sende et såkalt skriftlig spørsmål. Da kan det svaret man får, f.eks. brukes til ett eller annet markeringsformål utad, uten at statsråden kan si at, men nei, det var ikke det jeg sa.
Representanten Arild Grande stilte nylig et skriftlig spørsmål til arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen om erfaringer med seriøsitetskrav i offentlige anskaffelser. I svaret fikk han – og vi – vite at det er planer om å lyse ut et oppdrag «for å få mer kunnskap om hvordan offentlige innkjøp, herunder både profesjonalisering av innkjøp og bestemmelser i anskaffelsesregelverket, bidrar til å fremme seriøsitet hos leverandører til det offentlige».
Finnes allerede et svar?
Trengs en slik utredning? Gir ikke modenhetsundersøkelsen 2020 fra DFØ egentlig svaret? Av undersøkelsesresultatene kan man der lese at bare 20% av ressursene brukes i kontraktsoppfølgingsfasen, selv om det er der gevinstene tas ut. Færre sier de har tilstrekkelig tid og ressurser til kontraktsoppfølging i 2020 enn i 2018.
Også Arbeidstilsynet har markert at oppfølgingen av krav til lønns- og arbeidsvilkår ikke er så god som den bør være.
Det hjelper jo ikke hva slags kompetanse og hva slags presise og potensielt avslørende krav man stiller i en anskaffelse, om man ikke følger opp. God oppfølging krever tid og ressurser, men gevinsten er at ønskede resultater oppnås – i hvert fall i vesentlig større grad enn om man ikke følger opp. Og vi antar at ved spørsmål til en «useriøs», vil vi få vite hvor i landet oppfølgingen er så dårlig at man ikke trenger å bli «seriøs».
Hvem har skylden?
Her er det aldeles feil å legge skyld på innkjøpere og kontraktsansvarlige. Ja, selv de som gjør avrop på inngåtte avtaler eller skal ha det som ellers kjøpes, kan skylde på andre. Når det gjelder innkjøpere, viser det seg altså at tid og ressurser er blitt en større knapphetsfaktor i 2020 enn det var to år tidligere. Det går m.a.o. feil vei. Med en til dels betydelig økende tilgang på ulike former for kompetanse, veiledninger mm. – som i høy grad benyttes, kan Anbud365 underskrive på – er det nok ikke mangel på kunnskap som gjør at de ikke følger opp i større grad. De fleste vet nok hva de burde ha gjort. Det er slikt som sliter på enhver lojal medarbeider.
Så hva er årsaken til at det i for liten grad følges opp. Jo, ansvaret hviler hos en rekke av partikameratene til Grande og Røe Isaksen. Og tilsvarende for øvrige partier som er representert i styre og stell. De har verktøy for å beslutte godt nok regelverk og til å sikre ressurser for den oppfølgingen som skal til for å nå de målene man har satt seg for f.eks. mer seriøst arbeidsliv.
Politisk oppvåkning
Rett nok er det etter hvert etablert samarbeid med andre relevante virksomheter i oppfølgingsarbeidet når det gjelder seriøst arbeidsliv. Det er oss ukjent om det finnes liknende samarbeidspartnere på andre områder som §5 i anskaffelsesloven dekker. Dessuten ser vi at kommunestyre etter kommunestyre nå vedtar nye eller oppgradert anskaffelsesstrategier med tilhørende handlingsplaner. Det betyr en politisk oppvåkning rundt omkring av at forvaltning av 500- 600 milliarder kroner også er et lokalt og regionalt politisk ansvar. Dessverre er det slik at ansvarlig forvaltning og oppfølging av krav til samfunnshensyn ikke er de populistiske agn som får velgere til å flokke seg til ambisiøse politikere. Man scorer mer på å rope ut i mediene at se, vi krever seriøst arbeidsliv. At dette følges opp bare her eller der, er det ikke ofte vi leser eller hører om.
Det er like sjelden vi registrerer at ressurser og tid til kontraktsoppfølging står sentralt i budsjettbehandlinger på politisk nivå. Når det gjelder Stortinget, kan man innvende at de ikke skal legge seg opp i departementenes eller underliggende etaters disposisjoner. Tildelingsbrev er imidlertid et statlig virkemiddel som kan brukes – om det var så viktig å få et seriøst arbeidsliv. F.eks.
På lokalt og regionalt plan
I fylkestingene og i kommunestyrene har derimot politikerne en mye mer direkte anledning til å allokere ressurser til prioriterte formål. Om ikke under selve kommunestyre-/fylkestingsbehandlingen, så i den fasen da administrasjonen gjerne har forberedende «budsjettseminarer» e.l. med de folkevalgte. Så kan de i stedet stå opp i de fora der mediene er til stede og flagge hva de får til når det gjelder et seriøst arbeidsliv. Anbud365 er ikke hverken en flue på veggen eller noe annet under slike møter, men av mediene er det vanskelig å lese at kontraktsoppfølging har vært viktig under behandlingen.
Vi savner medienes interesser. De er svorne tilhenger, som de aller, aller fleste, av at det offentlige bidrar til et seriøst arbeidsliv. Ofte nøyer reportasjene seg med at en eller annen melder hvor viktig dette er. Vel og bra, men hva med å spørre Grandes og Røe Isaksens partikamerater – og de andre – i de respektive kommunestyrer hvor mye tid og ressurser man bruker på/setter av til kontraktsoppfølgingen. Spørre om resultater og hvorfor det ble/ikke ble slike?
Landsmøtetid
Nå er det snart landsmøtetid, og vi vil bli utrolig overrasket om dette med å følge opp kravene man stiller til seriøst arbeidsliv, blir fremtredende der – selv om nok dette med seriøst arbeidsliv nok vil bli fremhevet.
Og så lenge politikerne ikke stiller krav, vedtar, lar administrasjonene slippe unna, skjer det ikke mer enn hva administrasjonene selv vil. Noen steder er innkjøpere, kontraktsansvarlige og bestillere sterke nok til å påvirke administrasjonen. Det kan føre til endring.
Når dette er situasjonen, blir det som det er. Store ord, krav, følger – og der stopper det. Resultatene uteblir og de «useriøse» ser seg godt fornøyd med dette.
Bli den første til å kommentere på "Om seriøst arbeidsliv og offentlige anskaffelser – utrede noe når svaret finnes – eller …?"