Ved økt kompleksitet i løsningen kan innovasjonspotensialet bli større, men det kan utfordringene også. Da finns to mekanismer som hjelper partene å håndtere disse utfordringene: Partene må utvikle gjensidig forståelse, at begge partene har innsikt i hverandres måter å tenke på, hverandres mentale modeller. I tillegg må partene også utvikle relasjonskontrakter, som definerer gjensidige forventninger om hva slags atferd de ønsker fra hverandre, for eksempel med hensyn til felles problemløsing og fleksibilitet. Dette fremgår av en artikkel på bi.no, først publisert på c3.no.
C3 ble etablert høsten 2015 som et senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI), finansiert av Forskningsrådet. C3 forsker på fremtidens helsetjeneste gjennom design, anskaffelser og skalering.
Et prosjekt førsteamanuensis Jon Bingen Sande ved BI jobber på sammen med Kenneth Wathne, Mrinal Ghosh og Henrik Jensen, handler om hva som skal til for å finne verdifulle løsninger på komplekse problemer i kunde—leverandørrelasjoner. De ser på både private og offentlige anskaffelser, for i begge tilfeller vil kompleksitet være en utfordring.
Når kompleksiteten er høy, heter det i artikkelen på bi.no, betyr det at prosjektet gjerne involverer produkter eller tjenester som består av mange ulike elementer. Det er vanskelig å si hva som blir konsekvensene av å gjøre endringer i løsningen som skal kjøpes, og det kan fort komme uventede endringer i teknologien som benyttes. Dette kan øke innovasjonspotensialet, men samtidig er utfordringene større. I slike situasjoner oppstår to hovedutfordringer som partene må hanskes med.
To hovedutfordringer
- Det er gjerne vanskelig å oppnå en felles forståelse for hva som er det underliggende problemet som skal løses, og hva som må til for å løse det. Dette kan føre til misforståelser, forvirring, og til og med mistenksomhet og mistillit.
- Kompleks problemløsing stiller krav om at partene må utveksle mye informasjon og kunnskap og at de styrer prosjektet i felleskap etter felles normer mot et felles mål. Partenes egeninteresse kan imidlertid gjøre at det blir lite informasjonsdeling, og det kan bli fristende å forsøke å påvirke prosjektet på en slik måte at det først og fremst gagner egen organisasjon og ikke partene som helhet.
To mekanismer
Sande og kollegene har identifisert to mekanismer som hjelper partene å håndtere disse utfordringene: Det er viktig at partene utvikler det som vi kalles gjensidig forståelse, at begge partene har innsikt i hverandres måter å tenke på, hverandres mentale modeller. Dette hjelper dem å kommunisere bedre og å unngå alle misforståelsene. Partene må også utvikle det som kalles relasjonskontrakter, som definerer gjensidige forventninger om hva slags atferd de ønsker fra hverandre, for eksempel med hensyn til felles problemløsing og fleksibilitet.
Både i privat industri og i offentlige anskaffelser er, ifølge Sande, at når kompleksiteten blir større, bør partene øke graden av gjensidig forståelse og styrke relasjonskontraktene. I privat industri ser vi at når partene gjør dette, vil kundens lønnsomhet øke. I offentlige anskaffelser ser vi at graden av innovasjonsresultater øker.
Ikke nok bare med en av mekanismene
Et viktig poeng her er at gjensidig forståelse og relasjonskontrakter er forskjellige og at de adresserer ulike utfordringer. Sande understreker at når problemene er svært komplekse er det ikke nødvendigvis nok med bare relasjonskontrakter eller bare gjensidig forståelse. Begge mekanismer må til:
– Gjensidig forståelse og relasjonskontrakter utvikles også på forskjellige måter. Generelt må gjensidig forståelse bygges opp over tid, gjennom god kommunikasjon og læring. Relasjonskontrakter er også avhengige av dialog, men de må også være troverdige, som blant annet kan sikres gjennom balanserte kontrakter og gjensidige avhengighetsforhold.
Bli den første til å kommentere på "To mekanismer for å lykkes i komplekse, innovative anskaffelser"