(En Anbud365-kommentar) Et element av frykt er underliggende i det offentliges anskaffelseshverdag. Redd for å gjøre feil, redd for å ha så tett kontakt med næringslivet at det kan påkalle mistanke om uredelig spill. Men markedsdialog er et begrep som har festnet seg, også nytten av det. Det har på mange måter bidratt til å gjøre en kontakt med næringslivet stuerent. Vi snakker om en modning på det offentlige markedet. Er det noe som må utvikles videre, er det nettopp en slik dialog – hensyn tatt til den balansen som kreves.
En kontinuerlig markedsdialog mellom offentlige oppdragsgivere og næringslivet. Det slår seniorrådgiver Hilde Sætertrø ved Nasjonalt program for leverandørutvikling til lyd for i et intervju med Anbud365.Det innebærer at oppdragsgivere i tillegg til dialog med markedet i forbindelse med konkete anskaffelser bør takke ja til dialog med markedet generelt – altså utover en konkret anskaffelse. Det kan være på næringslivs-arenaer som bransjeforening, næringsforening e.l. skaper. Ikke minst er det innovasjonsbehov som ligger bak.
En nylig svensk evalueringsrapport underbygger det behov Sætertrø gir uttrykk for. Rapporten gjelder et svensk innovasjonsprogram. Flere av de bedriftene som er intervjuet i forbindelse med rapporten, mener at anskaffelses-regelverket gjør samvirket med offentlige virksomheter vanskeligere. Mange, særlig store, opplever at det er en risiko for at deres investeringer i felles prosjekter skal komme andre foretak til gode i en fremtidig anskaffelse.
Aversjon mot samarbeide?
Det fremgår også at offentlige virksomheter av samme grunn kan være uvillig til å etablere samarbeid med foretak. Dessuten pekes det på mange hindre frem mot bruken av innovasjonene når det offentlige er kunden. Blant annet er offentlige anskaffelser sjelden innovasjonsfremmende ettersom offentlig myndigheter har en tendens til å kjøpe et produkt når de i stedet burde anskaffe en funksjon.
Representanter for offentlige myndigheter som er intervjuet i forbindelse med evalueringsrapporten er enige i at anskaffelses-reglene kan føre til en viss aversjon mot å samarbeide med bedrifter og at det oppleves å være lettere å samarbeide med forsknings- og utviklingsaktører.
Ikke så skremt lenger
Dette er kjente synspunkter. Tilnærmelsesvis evigvarende, ser det ut for. Allerede før det ble sterke behov for å benytte offentlige anskaffelser for å fremme innovasjon, ble kunnskap om det aktuelle markedet erkjent som fornuftig – både generelt og i forbindelse med en konkret anskaffelse. Imidlertid ble mange offentlige oppdragsgivere skremt av å ha for tett kontakt – det kunne få følger for de grunnleggende prinsippene i anskaffelser. Ivrige selgere tar stor plass i tillegg.
Tommelfingerregelen om god markedskunnskap og armlengdes avstand til konkrete, mulige leverandører ble så vitalisert da Nasjonalt program for leverandørutvikling satte i gang med sin hjelp til oppdragsgivere med markedsdialoger forut for konkrete anskaffelser. Å samle interesserte bedrifter, og samrå seg med disse under forberedelsene til en anskaffelse – til og med en-til-en-møter, var ikke så farlig lenger. Ja, til og med kunne det føre til bedre anskaffelser, samtidig som man tok hensyn til de nevnte prinsippene.
Marked i modning
Noen sender til og med sine konkurransegrunnlag ut på høring før kunngjøring. I tillegg finnes anskaffelsesformer som innebærer løpende dialog med leverandører, f.eks. konkurransepreget dialog, førkommersielle anskaffelser og innovasjonspartnerskap. Dette er tegn på et marked i modning, der både kjøper og selger er i ferd med å finne sine roller i et samvirke innenfor et rammeverk bestemt av lovgiver. Leverandører kan mer om spillereglene, de aksepterer disse, selv om de nok kunne tenke seg noe mindre byråkrati. De tar signaler fra kjøperne i sin produksjon, bidrar til fornuftige prosesser. Offentlig oppdragsgivere tør i større grad nærme seg næringslivet og deres intense behov for å få solgt, ja, de ser nytten av det.
Å utvikle dette samspillet, både av hensyn til anskaffelser generelt, og til innovative løsninger spesielt er en viktig nøkkel til best mulig valuta for pengene i et kjøp – i tillegg til å bygge ned den asymmetriske informasjonen som alltid eksisterer i forbindelse med en anskaffelse. Oppdragsgiveren vet mest og seg selv og hva det jaktes på – mye av dette kunne leverandørmarkedet ha godt av å kjenne til for å yte sitt beste. Og omvendt.
Fortsatt noen barrierer
I tillegg til de grunnleggende prinsippene er det imidlertid noen barrierer. Det ene er tid og kapasitet hos dem som kjøper inn. Regelen – med flere og flere hederlige unntak – er at ledelsen ikke finner å prioritere dette viktige arbeid tilstrekkelig til at man kan skaffe seg og nyttiggjøre sin kompetanse til stadig bedre pris og bedre kvalitet i det som skal kjøpes. Der det er egne ressurser som håndterer virksomhetenes nærings- og regionalutvikling, kan et tettere samarbeid med innkjøperne være en vei til å avbøte dette.
Regelverkshåndteringen kan, som det fremgår av den svenske rapporten, være en anstøtssten. Det snakkes mye om handlingsrommet i dette regelverket. Med så mye dyktige jurister omkring i landet bør det ikke være spesialt problematisk å komme frem til fremgangsmåter som er mindre firkantet og mer inspirerende. Å utfordre Kofa og domstolene er ikke forbudt, men vi ser nok at å være for dristig noen ganger kan kreve ekstra uttellinger fra virksomhetens kasse.
Et lite land med småsamfunn
Og ikke minst, vi er et lite land, og mange samfunn her i landet er også så små og gjennomsiktige at næringsdrivende og ansatte i virksomhetene ikke bare kjenner hverandre og respektives slekt – de kan også være i familie. Habilitet og korrupsjon er begreper som da dukker opp på netthinnen, uten at det fra vår side ligger den minst mistanke om at begrepene trengs bli tatt i bruk konkret. Imidlertid er situasjonen slik at det ikke skal mye til før en mistanke kan dukke opp, spesielt dersom en som ikke fikk kontrakt, mener at andre forhold enn like vilkår lå til grunn for at han tapte.
Her ligger et obsobs, men det er ikke alene grunn til å si at man må vokte seg vel for å ha gode relasjoner til næringslivet. Slikt må håndteres, og det finnes det rike muligheter til. Norske næringslivsledere er med i et utall av foreninger o.l. for, ikke minst, å skaffe seg informasjon og kunnskap. Hvordan sammen legge best mulig grunnlag for anskaffelsene, både de vanlige og de innovative, hører med her. Mange steder er man godt i gang, men det er fremdeles mange hvite flekker på dette kartet. Og den kontinuerlige dialogen kan og bør stadig få bedre og tryggere grobunn.
Bli den første til å kommentere på "Fra armlengdes avstand til markedsdialog"