(En Anbud365-kommentar) Anbud365 er i det siste blitt lettere rystet. Vi har levet i den tro at det viktigste med å bruke innkjøpsmakten til det offentlige når det gjelder å bidra til å redde kloden, er å stille krav/bruke kriterier som sikrer best mulig miljøgevinst. Hvordan man får det til, krever fagkompetanse, regelverket gir flere muligheter. Mente og mener vi. Undersøkelser viser at det er tilbakeholdenhet med å bruke innkjøpsmakten i miljøærend mange stedet. Kompetansemangel og liten risikovilje er en stor del av forklaringen. Det er dette politiske myndigheter kan og bør gjøre noe med som monner, men det gjøres ikke. Men det virker som mer enkle løsninger fenger bedre blant velgerne.
Advokatfullmektig Tonje Platou i CMS Kluge Advokatfirma hadde i uken en tankevekkende artikkel her på Anbud365: «Å innføre en plikt til å vekte miljø 40 % er politisk salgbart, men er det riktig?». Utgangspunktet var Regjeringens varslede endringsforslag i anskaffelsesregelverket når det gjelder å stille miljøkrav. «Kan» skal endres til «skal» og «hovedregelen» om 30% vekting skal økes, trolig til 40%.
Platous poeng var at hvordan man benytter miljøkrav i en anskaffelse må styres ut fra en vurdering av hva som gir – under omstendighetene – miljøgevinst, den beste miljøgevinsten.
For å finne ut hva som er mest egnet i den enkelte anskaffelsen, kreves, slik Anbud365 ser det, flere typer fagkompetanse – blant disse på miljø og anskaffelser – i felles og grundig forberedelse. Sammen med god ledelsesforankring. Tilbudene som kommer inn som følge av kravene, skal evalueres, og de skal også følges opp for å sikre gjennomføring som avtalt.
Ikke helt slått gjennom
Det er om ikke altfor mange år siden et kvart århundre siden dette med miljø i offentlige anskaffelser først ble brakt på banen (Tronslin-utvalget). Fortsatt har dette med å stille miljøkrav ikke helt slått gjennom. Den store anskaffelsesundersøkelsen i regi av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) forteller et avslørende bilde. 61% av virksomhetene har konkrete mål eller tiltak i styringsdokumenter for å redusere klima- og miljøbelastning i anskaffelser. Men bare 24% av virksomhetene som har fastsatt mål og tiltak, følger i stor eller svært stor grad opp disse.
Hvorfor er det slik? Det mangler ikke på godt besøkte kurs, seminarer, konferanser og veiledningsmateriell – ikke minst yter DFØ sin betydelige skjerv. På områdene som begrepene klima og miljø dekker, er det imidlertid mange forhold der utviklingen av ny kunnskap nok er raskere enn hva så vel oppdragsgivere som leverandører makter å leve opp til. Tør man da stille krav – eller står det offentliges iboende forsiktighet i veien? Skal man stille forsiktige krav, slik at man i alle fall ha med et krav eller så? Det er jo godt for deres foresatte å kunne smykke seg med. Men om det blir noen miljøgevinst av slikt, er usikkert.
Erstatningskrav og leverandørene
Faren for erstatningskrav råder mange steder, rimelig nok. Det maner til begrenset lederforankring for tiltak som lukter av risikofare. Noen av de største offentlige virksomhetene har etablert seg med stillinger der miljøkompetanse – å kunne og å følge med – er det sentrale. Imidlertid er det nok langt igjen til at alle, inklusive innkjøpssamarbeider, føler seg så sikre at de kan trå til med en kravinnretning som gir maks miljøgevinst uten særlig risiko.
Det er også et spørsmål om å realitetsorientere seg. Markedsdialog er her et stikkord. Det hjelper lite å stille krav som man vet leverandørmarkedet ikke kan eller vil leve opp til. I såfall er risikoen at det ikke kommer inn tilbud eller det kommer tilbud som langt fra holder mål og man må velge mellom ny, krevende anbudsrunde eller ta til takke med at en leverandører som ikke holder ønskede miljømål.
Kompetansesug
Anbud365 noterer et sug etter kompetanse i det offentlige innkjøperkorps. DFØ-undersøkelsens resultater understreker at det er tilfellet. Rett nok heter det at kompetanse-nivået nå er lavere enn for et par år siden, etter de spurtes vurdering. Det tror vi er et eklatant eksempel på ordtaket «jo mer man vet, jo mindre vet man».
Vi forstår samtidig behovet fra politikeres ståsted for at det å kapre velgere, er viktig. Slik er jo systemet. Og da skal man lytte til det man oppfatter som trender der ute. Treffe tidsånden. Og Platou i sin artikkel har helt rett. Å si «skal» viser tøffe gutter og jenter, alle som er opptatt av klodens fremtid – og vi er mange, forventes å juble og «stemme rett». Handlekraft, heter det. Og 40 er mer enn 30, så her er det virkelig noen som åpenbart tar grep.
Benkeforslag
Dette med en «hovedregel» på minimum 30% miljø som tildelingskriterium dukket opp fra en idealist på en stortingsbenk, og flertallet syntes det måtte være bra – som et «skal»-krav. Det er vanskelig å finne utredningen bak forslaget. Nærings- og fiskeridepartementet måtte til med juridisk finsliping for at Stortinget, så langt våre forpliktelser etter EØS-regelverket tillater det, skulle få det som de ville. Riktignok måtte de nøye seg med «som hovedregel», ellers hadde det blitt bråk.
Nå er man altså i gang igjen. Anbud365 er ikke imot hverken sterke miljøkrav, «skal» i stedet for «kan», 40,50 eller 60 i stedet for 30. Om det harmonerer med en innretning av regelverket som sikrer best mulig miljøgevinst, om nødvendig kompetanse er til stede og om leverandørmarkedet er klare til å levere. Derimot får vi en helsemessig uforsvarlig tendens til mageonde når ansvarlige politikere tar til orde for hva som kan oppfattes som rendyrket populisme – uten å vise til hva som virkelig skal til for at miljøgevinster skal oppnås. Det må være vondt for alle de utmerkede fagfolkene i offentlige sektor å lese slik lettbent politiker-snakk. Samtidig som dette i mange leire kan bidra til mer politiker-forakt. Det er det vi minst av alt trenger.
Kompetansegap og risikovegring
Politiske myndigheter har all mulig rett til å gå inn i regelverkets detaljer, som å blande seg inn hvordan og når man i anskaffelsene best skal stille krav for å nå best mulig gevinst. Men hvorfor ta risikoen ved at når man får innført sine ideer, viser tilbakemeldingene ingen fremgang? Spørsmålet er hvor klokt det er.
Oversikten over hvor skoen trykker, er jo rimelig klar. Det er et kompetansegap som må tettes, og det er en risikovegrende ledelse mange steder. Begge deler kan Regjeringen og Stortinget løse. I statsbudsjettene fremover kan man f.eks. årlig øremerke en milliard til kompetansehevende bærekraft-tiltak i anskaffelser i kommuner, fylkeskommuner og stat. Og det kan etableres en incentiv-ordning for ledere som forstår at risiko må tas for å bidra til omstilling til det grønne skiftet. Eller amnesti for de som gjorde et ærlig og gjennomtenkt forsøk, men ikke lyktes.
Anbud365 vet at det er populistisk og uten mulighet til å vekke gehør. Det er lenge siden politikken var slik. Noe vi nok må leve med. Det er resultatene som teller, heter det fortsatt, og i den politiske verdenen er det i dag andel av velgerne. Gjerne i neste meningsmåling.
Jo, artikkelforfatter Platou har helt rett.
Bli den første til å kommentere på "Populisme og miljøkrav"