(En Anbud365-kommentar) Samtidig med at minimum 30%-vekting innføres som «skal-krav», ventes en «beste praksis»-veiledning for oppfølging av kontrakter. Regjeringen mener åpenbart alvor. Offentlig innkjøpsmakt skal på bred front bidra i kampen for å kutte utslipp, nå internasjonale klimamål. Ingen skal da kunne si at, men vi har ikke ressurser, vi vet ikke hvordan vi skal følge opp kravene. Akilleshælen på det offentlige innkjøpsområdet skal med andre ord friskmeldes. Og på veien dit skal det kommunale selvstyret – det kommunale skjønnet – vike. Krav som skal demme opp for useriøse – Norgesmodellen – henger på. Nå skal samfunnsansvars-paragrafen i anskaffelsesloven gå fra vakker teori til nødvendig praksis. Så får vi se.
Når man legger noe ut på anbud, er det for å få en vare eller tjeneste ut fra et definert behov og et sett kriterier. Så er det et poeng å se om man får det man bad om. Kontraktsoppfølging. I en tid da laveste pris så å si var enerådende, var det rimelig greit. Med mindre andre kriterier også var med, slik at oppfyllelsen av disse var det den laveste prisen skulle avspeile. Noen kvalitetskrav kunne jo være med. Men i stort var det kompetanse til stede som gjorde at kravene var målbare, oppfølgingsmulige.
Mer komplisert er det blitt de siste snes årene. Først kom miljøbetraktninger inn, som noen forsiktigvis forsøkte seg på, og med siste lovendring kom samfunnsansvars-paragrafen med. Den stilte nye krav til kontraktsoppfølgingen. Hvordan stille presise og målbare nok krav til at de kunne følges effektivt opp? Vi har her å gjøre med områder der kunnskapen utvikler seg raskt, der behov for kunnskap til å stille og følge opp krav øker. En mulighet er selvfølgelig å stille så generelle krav til etterlevelse av samfunnsansvar at det holder at valgte leverandør lover å gjøre oppfølgingen av kravene så godt mulig.
Markedet skjønte tegningen
Midt oppe i det hele skjønte jo selvfølgelig markedet hvor det bar hen, her måtte varer og tjenester males grønne. Og med det kom det kompetanse, til tider mer avansert enn hva man med rimelighet kunne forvente av nivå hos alle offentlige oppdragsgivere. Av det igjen følger klagerop fra markedet om at de får ikke utnyttet fullt ut hva de har laget av grønne produkter. Selv om det er det offentlige selv som har stimulert dem til det, gjennom sin markedsmakt som svær kunde.
Den politiske intensjonen bak den nye paragrafen i lovverket, er god og speiler troen på hva den offentlige innkjøpsmakten kan bidra med også på områder av stor samfunnsmessig betydning. I tillegg til effektiv bruk av samfunnets penger. Signalet var tydelig nok. Og hyllet. Men i første omgang var det mest å betrakte som marsjorde til de mange som forvalter fellesskapets midler og som kjøper ting og tang for disse. Hos noen er kompetansen på de aktuelle områdene blitt betydelig, hos andre tilsier ressurstilgangen ingen spesielt tilfang. Og derav er det også noen som aldri har stilt krav i pakt med nevnte paragraf. Skal man tro revisjonsrapporter.
Norgesmodell og miljø
Nå kommer neste trinn i denne utviklingen. Norgesmodellen, del 1, skal innføres. Det er en landsdekkende pakke med krav for å få bukt med de useriøse på det offentlige innkjøpsmarkedet. Et bidrag til å få de vekk i alle markeder, egentlig. De som ikke følger spillereglene, skal ikke få være med. Det er viktig for sunn konkurranse. Rett nok kan noen oppdragsgivere komme i den situasjon at de måp velge en virksomhet som ikke har alt på stell. Det kan skje at valget står mellom å få gjennomført et prosjekt eller ikke, og så se noe gjennom fingrene fordi utsettelse har konsekvenser som veier tyngre i det enkelte tilfelle. Får man bare en tilbyder, ikke helt uvanlig, må man jo ta en avgjørelse. Hva smerter minst?
I tillegg har regjeringen ved sin næringsminister foreslått at miljø alltid skal vektes med minst 30% i alle offentlige innkjøp. Det skal finnes unntak, men hovedregelen står, politisk sett fjellstøtt. Planen er å sette kravet i verk fra sommeren av.
Ikke tilsyn, men «beste praksis»
Fordi vi tror at regjeringen mener alvor og forventer resultater, spurte vi næringsminister Jan Christian Vestre om han kunne tenke seg å etablere en tilsynsordning for å sikre at flest mulig fulgte opp kravet. Foreløpig ikke, var svaret. Men vi fant noe interessant i tildelingsbrevet til Direktoratet for offentlige anskaffelser (DFØ) for i år. Blant årets prioriterte tiltak:
«Kontraktsoppfølging i offentlige anskaffelser: Det er behov for mer og bedre veiledning om kontraktsoppfølging i offentlige anskaffelser. DFØ skal lede et arbeid med relevante aktører som skal utarbeide beste praksis for kontraktsoppfølging i offentlige anskaffelser. Beste praksis skal rette seg både mot kontraktsoppfølging generelt og mot oppfølging av krav som skal motvirke arbeidslivskriminalitet spesielt. Arbeidet skal ferdigstilles innen 1. juli 2023».
Hjelpen klar når kravet kommer
Det betyr at regjeringen vil ha på plass hjelp til kontraktsoppfølging samtidig med at de nye kravene til miljø trer i kraft. Også til bruk når det gjelder oppfølging av Norgesmodell-kravene. Hva denne «beste praksis» vil inneholde, er neppe helt klart ennå. Men bare at en slik skal foreligge, er et tydelig signal om at nå skal det følges opp. Resultater skal nås, det gjelde bidrag til at kloden skal overleve, for å ta i bruk noe av den sterkeste ordbruken som benyttes. Det har nok vært selvsagt før også, at krav skal følges opp, men da overlatt til den enkelte virksomhet å se til at slikt gjøres. Nå er det alvor, melder regjeringen, og da skal ingen få si at «men, vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det!».
Om det «blir alvor» i praksis, gjenstår å se. Mye avhenger av kvaliteten på «beste praksis»-veiledningen. Om den blir lett tilgjengelig, kjent for alle og viser så konkrete grep at noen og enhver bare kan gjøre som foreskrevet. Jo mer omfangsrikt dokumentet blir, jo mer komplisert den digitale versjonen blir, jo større krav til innomhus-kompetanse som forutsettes osv., vil veiledningen bli dømt på. Et ord faller raskt ut av tastaturet. Standardisering. Og noen andre kommer hakk i hæl: en automatisert mulighet i et konkurransegjennomføringsverktøy. Og det tredje: Erfaringsutveksling på tvers.
Selvstyre og akilleshæl
Men før man kommer så langt skal næringsminister Vestre skape forståelse for at de kommunale selvstyret må vike for hans 30%-minimumskrav. Skal ikke kompetanse og tilhørende skjønn på området som tross alt er i kommunal sektor, kunne benyttes? Lykkes statsråden her, vil han bli husket. Skulle han også lykkes med å få ressurser i virksomhetene kanalisert til kontraktsoppfølging i vesentlig større grad enn i dag, har han ikke bare lykkes, men også bidratt til et stort skritt i retning av å helbrede offentlige anskaffelser akilleshæl. Utropet «du verden!» kan da la seg forsvare. Anbud365 tenker seg kanskje enda sterkere hylling, men vil først se …
Bli den første til å kommentere på "Fra vakker teori til nødvendig praksis"