(En Anbud365-kommentar) Naturkreftene er generelt dårlige til å gi de berørte varsel i tide ved ille påfunn som f.eks. flom eller skred. Når klimaendringene herjer som verst er det sterkt beklagelig – mye kunne vært spart både av menneskeliv og andre verdier om disse kreftene hadde kjent sitt informasjonsansvar. Her skjer neppe noen endring, så vi får gjøre så godt vi kan, også når det gjelder varsling. Å ta i bruk det beste vi har av kompetanse er naturlig og riktig. Og så kan det offentlige benytte seg av innovative anskaffelsesprosedyrer for å få frem løsningene. Som seks flomutsatte og – rammede kommuner i Nord-Gudbrandsdalen gjorde.
Det er noen utfordringer et samfunn som Norge, i likhet med mange andre, bør få løst. Et fremtredende eksempel er å hindre skred og flom, i hvert fall å hindre at i det minste mennesker blir rammet. Slike naturhendelser har skapt uhygge og tragedier – menneskeliv er flere gangere gått tapt. Det kommer riktignok signaler om at skred eller flom kan utløses, men man vet sjelden når det skjer. Naturkreftene er ikke spesielt flinke til å spre informasjon i forkant. Etter hendelsen kommer opprydding, gjerne i kommunal regi – tillegg til hva som følger av at private også er rammet.
Da Ottadalen i 2018 ble rammet av flom, kom varselet altfor sent. Bare i Skjåk kommune kostet flommen 160 millioner i opprydning og skader på infrastruktur. Skal man legge til ødeleggelsene på private bolighus, blir prislappen enda større. Men erfaringene gjorde at det ble tatt grep, forteller innovativeanskaffelser.no.
Førkommersiell anskaffelse
På vegne av de seks kommunene i Nord-Gudbrandsdalen, Lesja, Dovre, Sel, Vågå, Lom og Skjåk, gjennomførte Regionrådet Nord-Gudbrandsdal en før-kommersiell anskaffelse, hvor det til slutt stod igjen to leverandører: Skred AS (16 ansatte) og Sintef Energi. Begge har utviklet hver sin løsning for flomvarsling, og nå er det opp til kommunene om de ønsker å gå til en anskaffelse.
– Vi har fått to løsninger, og begge gir tidligere og mer presise varsler. Test av begge løsningene viser at de kan simulere flom ganske bra, er den lokale dommen.
Å benytte seg av kompetanse til å løse utfordringer er ikke bare naturlig, det er genialt i all sin enkelthet. Etter en mannsalder med tverrpolitisk bred satsing på utdannelse må vi jo tro at noe er kommet ut av det. Kanskje er det vel mye satsing, det er mange yrker alle hverken behøver bachelor eller master i. Men det er en annen debatt og den skal vi la ligge. I stedet skal vi konstaterer at utdanningsrevolusjonen har skapt en utviklingsrevolusjon – i forskningen og i etablering av småbedrifter med fersk og svært avansert kompetanse. Slik finnes selvsagt også i større og vel etablerte virksomheter – både offentlig og privat.
Bruk de ny-kompetente
Men gründerne, med kompetanse og ideer så å si rett fra universitet eller høyskole, må tas vare på. Ikke fordi de er gründere, men fordi de er et viktig bidrag til å bringe verden – og dermed Norge – fremover i pakt med hva de tilbyr. Nye, uprøvde løsninger. Et resultat av hva forsknings- og utdanningsinstitusjoner har maktet å bringe frem. I spann med forskningsinstitusjoner representerer gründerne mulige løsninger på utfordringer samfunnet har slitt med opp gjennom historien. Og som kan representere verdifulle eksport-produkter og flere og flere arbeidsplasser etter hvert. Flom og skred er jo f.eks. ingen norsk nasjonaleiendom.
Så har det vist seg at det offentlige er litt redd for disse nystartede høykompetente miljøene. De kan jo ikke vise frem referanser og regnskapstall fra tilsvarende fem år bakover i tid. Og tenk om det går galt! Risiko, risiko, risiko. Bedre blir det ikke om man skal ta i bruk funksjonskrav, det vil si at konkurransegrunnlaget ikke skal beskrive produktet ned til minste detalj. Kanskje får man et produkt man ikke har tenkt på!
Nei, nettopp, det finnes kanskje bedre løsninger enn de man er vant med. Som over tid blir rimeligere i kostnad. Men så var det denne risikoen, da.
Verd å satse risiko
Kommunene i Nord-Gudbrandsdalen gav seg i kast med en førkommersiell anskaffelse. Det er en prosedyre som kan brukes til å utvikle en løsning som ikke eksisterer i markedet. Utviklingsprosessen organiseres som en innovasjonskonkurranse, hvor de beste løsningene inviteres med til neste fase. Til slutt står to leverandører igjen, og etter gjennomført test av løsningen, er den før-kommersielle anskaffelsen ferdig. Oppdragsgiver kan velge å gå til anskaffelse av løsningen gjennom en separat anskaffelse som er åpen for markedet.
Disse kommunene ville ha noe som kunne varsle flom – helst i tide, og på den måten spare menneskelige tragedier i tillegg til penger. De vet at flom kan komme igjen, og de vet at det å få varsel i tide, har en verdi det er verd å satse risiko på. Det finnes også andre former for prosedyrer i anskaffelsesregelverket som kan brukes for å få frem nye og gode løsninger: Innovasjonspartnerskap, konkurransepreget dialog, forhandlede prosedyrer ellers og innovative anskaffelser (markedsdialog/funksjonskrav). Ikke alle disse formene innebærer så mye produktutvikling, men ved å være åpen og ta tilbyderes kompetanse på alvor, vil alle de nevnte prosedyrene ha muligheter.
Sareptas krukke
Og Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) er et kompetansemiljø som det er all mulig grunn til å konsultere. Med erfaringer fra et drøyt dusins år med innovative anskaffelser har de mange gode råd det er verd å ta med seg. F.eks. for å redusere risikoen som ofte kan følge med enegang. En form for Sareptas krukke.
Nå skal ikke alle drive med innovative anskaffelser. Noen må også kjøpe de produktene som de innovative anskaffelsene har bragt frem. Ellers er det ikke interessant for leverandører å delta i slike konkurranser. Og det er jo ikke bare vinnerne i slike konkurranser som drar nytte av å delta. Det drypper også på klokkeren når det regner på presten. Konkurransen gjør at man skjerper seg når man ikke vinner, utvikler seg og satser på at det man på den måten bringer frem, er vinnerloddet neste gang.
Roper på nye, ukjente løsninger
Anbud365 konstaterer at det er et trekk av flere offentlige virksomheter går sammen om å prøve ut en innovativ prosedyre. Det er en god utvikling. Undersøkelser viser imidlertid at dette med innovative anskaffelser ikke rager høyest på listen over hva kjøpende virksomheter i det offentlige er opptatt av. Ofte skyldes det rett og slett mangel på prioritering av anskaffelser – både i form av tid, kompetanse og andre ressurser. Innovasjon faller i samme bås som satsing på å følge opp inngåtte kontrakter.
Vi er mer bekymret over mangelen på kontraktsoppfølging, ikke minst fordi useriøse aktører er godt fornøyd med at mange fortsatt velger å håndtere skattepengene til folk slik. På den annen side er det jo en mening i at Norge satser på utdannelse, utvikling og forskning, ikke minst i offentlig regi. Resultatene skal jo brukes. Ulike former for innovative anskaffelsesprosedyrer er et utmerket verktøy til slikt. Vi står m.a.o. i en situasjon der det offentlige satser på å ha et kompetent folk, men at de i liten grad bidrar til å utvikle løsninger som følger av satsingen til produkter de selv kjøper. Og det er jo mange store og små utfordringer som roper etter gode, hittil ukjente løsninger. Klimaendringer er ett stikkord. Nord-Gudbrandsdalen er en av de som har vist vei. Det finnes også en god del andre, men det er fremdeles plass til flere i førersetet.
Bli den første til å kommentere på "Når nye løsninger virkelig trengs"