Ikke still «krav om virksomhetsoverdragelse», men krav om jobbtilbud

Av Trygve Harlem Losnedahl, stipendiat, Senter for Europarett, Universitet i Oslo

Det har i flere år vært diskutert om og når oppdragsgivere kan stille «krav om virksomhetsoverdragelse» i offentlige anskaffelser. Ved virksomhetsoverdragelse går de ansattes arbeidsforhold over til leverandøren som har vunnet kontrakten, på samme vilkår som før. Anbud365 hadde nylig en kort og god oppsummering av de viktigste problemstillingene ved anbud og virksomhetsoverdragelser, skrevet av tre advokater i Thommessen. Men på et punkt ville jeg vært tydeligere i mine råd til oppdragsgivere: Ikke still krav om virksomhetsoverdragelse, still krav om jobbtilbud.

Et krav om virksomhetsoverdragelse kan ikke meningsfullt forstås som annet enn et krav om å tilby jobb til eksisterende tjenesteyters ansatte på tilsvarende vilkår som ved en virksomhetsoverdragelse, og derfor er det nettopp dette oppdragsgiver eventuelt bør kreve: at ny leverandør tilbyr ansatte jobb.

I arbeidsforhold kan verken arbeidstaker eller arbeidsgiver ensidig bytte ut seg selv med en annen. Jeg kan ikke komme til jobben på UiO i morgen å si at jeg har overdratt arbeidsavtalen til broren min, og tilsvarende kan ikke UiO overdra arbeidsavtalen min til BI. En slik hypotetisk avtale mellom UiO og BI vil ikke ha som rettsvirkning at jeg blir ansatt på BI i stedet for på UiO. For at arbeidstaker skal bytte arbeidsgiver, kreves som den klare hovedregel at arbeidstaker aksepterer å bytte arbeidsgiver.

Vi kan så tenke oss dette i en anbudssituasjon. UiO vil outsource Senter for europarett ved anbudskonkurranse, og stiller krav om at overtakelsen av Senteret gjøres som virksomhetsoverdragelse. Hvis BI vinner anbudet, hva må egentlig BI gjøre for å oppfylle kontraktskravet?

Kontraktskravet i avtalen mellom UiO og BI kan ikke i seg selv forplikte meg til å bytte jobb fra UiO til BI. Det er rettslig umulig for både UiO og BI å pålegge meg å overføre arbeidet mitt til BI alene på grunnlag av en avtale dem imellom.

Men, hvis avtalen tvinger frem handlinger som gjør at arbeidsmiljølovens vilkår for virksomhetsoverdragelse blir oppfylt, blir arbeidsforholdet mitt overført etter arbeidsmiljøloven § 16-2. Denne regelen ved virksomhetsoverdragelse er et lovfestet unntak fra hovedregelen om at arbeidstakere bare kan bli overført til ny arbeidsgiver uten arbeidstakers samtykke. Det rettslige grunnlaget for at arbeidsforholdet mitt overføres er imidlertid ikke avtalen mellom UiO og BI, men loven. Og loven kan jeg ikke sette meg over, så om jeg ikke vil over til BI må jeg jeg skriftlig reservere meg mot overførsel etter reglene i arbeidsmiljøloven § 16-3 og eventuelt påberope meg valgrett.

Dersom lovens vilkår for virksomhetsoverdragelse ikke blir oppfylt, trenger jeg ikke å reservere meg. Jeg kan velge å gjøre ingenting, og arbeidsforholdet mitt vil fortsette hos UiO, selv om Senter for europarett er overført til BI. Tilsvarende kan vi tenke oss at jeg gjerne vil være med til BI. Jeg har fått med meg at det er stilt krav om virksomhetsoverdragelse i kontrakten, og sitter og venter på transaksjonsdagen hvor arbeidsforholdet mitt skal overføres – tror jeg. Men jeg har oversett jobbtilbudet BI sendte meg, og har ikke akseptert det. Heller ikke i dette tilfellet vil avtalen mellom UiO og BI ha som rettsvirkning at arbeidsforholdet mitt går over til BI. Slukøret må jeg se at jeg har oversittet akseptfristen, og BI har ikke lyst til å tilby meg jobb.

For å oppsummere kjernen i det rettslige resonnementet: En avtaleklausul som krever at en leverandør gjennomfører en anskaffelse som en virksomhetsoverdragelse kan ikke i seg selv skape rettsvirkningene av virksomhetsoverdragelse. Det er bare dersom lovens vilkår for virksomhetsoverdragelse er oppfylt at arbeidsforhold overføres uten aksept fra arbeidstakerne. Fordi en avtaleklausul ikke kan forplikte noen til det rettslig umulige, må klausuler om «krav om virksomhetsoverdragelse» i anbudskonkurranser tolkes slik at leverandøren gjør det den kan for å oppnå virkningene av virksomhetsoverdragelse. I praksis må det forstås som å tilby ansatte jobb på tilsvarende vilkår som de ville fått ved en virksomhetsoverdragelse.

Vi ser altså at det som gjerne omtales som «krav om virksomhetsoverdragelse» i sitt innhold må forstås som krav om jobbtilbud – et krav om at ny leverandør tilbyr jobb til ansatte hos eksisterende leverandør, på (minst) de vilkår som ville fulgt av reglene om virksomhetsoverdragelse. Når offentlige oppdragsgivere ønsker å sikre at ansatte blir i tjenesten ved eventuelt leverandørbytte eller outsourcing, bør de heller stille krav om å tilby jobb enn «krav om virksomhetsoverdragelse».

Også i de tilfellene oppdragsgiver vet at et leverandørbytte vil ende i virksomhetsoverdragelse, er det upresist å si at oppdragsgiver «krever» virksomhetsoverdragelse, om realiteten er at man bare krever at leverandøren følger lovens regler.