Leverandør: Senk kunngjøringsgrensen, skjerp kravet til offentlighet

Kunngjøringsplikten bør styrkes og gjelde for anskaffelser av lavere verdi enn i dag. Plikten til å dokumentere vurderinger bør styrkes, og krav til å utvise offentlighet i anskaffelser skjerpes. Dette er tre av de punktene Anskaffelsesutvalget bør se nærmere på, mener en mindre IKT-bedrift.

Ti år gamle Diffia med sine drøyt 20 ansatte er representert i Anskaffelsesutvalgets referansegruppe. De er kommet med innspill til utvalgets arbeid og håper at disse kan bidra til å bedre belyse både de utfordringer som møter små, nystartede aktører og de som gjelder for offentlige IKT-anskaffelser mer generelt. Diffia vant for øvrig sin tredje innovasjonspartnerskaps-kontrakt på høsten i fjor.

De peker på at det i større grad er praktiseringen av regelverket som kompliserer «det gode innkjøp». Samtidig mener de at løsningen er å styrke innkjøpskompetansen fremfor å redusere kravene til konkurranse og likebehandling. Og de lanserer fem punkter som utvalget bør overveie:

Dette bør Anskaffelsesutvalget se på

• Kunngjøringsplikten bør styrkes og gjelde for anskaffelser av lavere verdi enn i dag. Å kunngjøre krever lite arbeid av oppdragsgiver, men er av stor verdi for å sikre de grunnleggende anskaffelsesprinsippene om konkurranse og likebehandling. Uten kunngjøring øker faren for at anskaffelser bunner i nettverk og relasjoner, og markedet bør derfor få informasjon og tilstrekkelig tid til å stille spørsmål før det offentlige inngår avtaler.
• Plikten til å dokumentere vurderinger bør styrkes, og krav til å utvise offentlighet i anskaffelser skjerpes, slik at markedet kan ettergå om anskaffelser er gjennomført i tråd med konkurranse- og likebehandlingsprinsippene.
• Det kan etableres mekanismer i lovverket som styrker det offentliges plikt til å drive internkontroll og revisjon av egen anskaffelsespraksis.
• FoU-unntaket bør tydeliggjøres slik at det ikke fungerer som dekke for anskaffelser, der et forskningsprosjekt kjøper tjenester som i praksis inngår i produksjon og således blir en vei inn i markedet uten konkurranse.
• Hva som er et vesentlig avvik konkretiseres bedre enn i dag gjennom eksempler i forarbeidene til en eventuell ny lov.

Praksis kompliserer

Diffia melder også fra sin erfaring at det gode innkjøp kan kompliseres av praksis:

• Underestimering av anskaffelsenes verdi og begrenset bruk av frivillig kunngjøring under nasjonale terskelverdier øker sjansen for at det gjøres flere direkteanskaffelser som ikke blir kjent for markedet. Dette medfører at andre leverandører i markedet som kan levere, ikke får anledning til å gjøre oppdragsgiveren oppmerksom på hva som finnes av alternativer.
• Tendens til overspesifisering av krav, enten bevisst (ønske om et bestemt utfall og en leverandør på forhånd) eller ubevisst (kjennskap til en bestemt løsning gjør at denne blir basis for utformingen av krav).
• Liten kontroll av hvorvidt kravene faktisk er oppfylt, slik at leverandørene har lite å tape på å love mer enn løsningen reelt sett tilbyr – når avgjørelse er tatt skal det mye til at det offentlige omgjør valget av leverandør, også om denne viser seg å ikke ha alle funksjonalitetene som ble lovet i anbudet.