Fremhever etterprøvbarhet som viktig ved innkjøp til Stortinget

(Roger Bang Eie) Etterprøvbarhet rundt innkjøpsprosessene våre er viktig. Det kan allikevel være fornuftig å se på lovverket om innsyn kan begrenses til vinnertilbudet, og ikke alle de andre fjorten i tillegg.  Dette forteller Janne Bauer-Nilsen, seniorrådgiver ved Stortinget til Anbud365 – når vi ber om kommentarer til innspill, oversendt Anskaffelsesutvalget, som skal se på en forenkling av lovverket. 

Offentlige anskaffelser oppleves av mange som tungrodd, byråkratisk og tidkrevende.  Forhold som går igjen: Frykt for å gjøre feil, misforhold mellom samfunnsmål og effektive innkjøp, mistillit til vurderingskriterier, m.m. Et enklere regelverk må til, regjering har gitt oppdraget til Anskaffelsesutvalget, som har bedt om innspill.  Anbud365 har loddet stemningen hos ulike aktører ved anskaffelser.  Dagens kandidat: Janne Bauer-Nilsen, seniorrådgiver på Stortinget.   

Janne Bauer-Nilsen jobber i innkjøpsseksjonen i Stortingets administrasjon. Hun er jurist og jobber som operativ innkjøper hvor hun er ansvarlig for hele anskaffelsesprosessen i vid forstand – fra behov først oppstår og frem til kontrakt opphører. Stortingets innkjøpsvolum i 2022 var på ca. 300 millioner. De fem største områdene i volum er IKT og tilhørende konsulenttjenester, bygg og eiendom samt reisetjenester.

Anbud365: Anskaffelsesutvalget oppfordres til å vurdere tiltak for å begrense oppdragsgivers ressursbruk knyttet til innsynsbegjæringer.  Er du enig, at i noen tilfeller, er ressursbruk i denne sammenheng misbruk av offentlige midler?

Bauer-Nilsen: Som en offentlig oppdragsgiver, er vi opptatt av etterprøvbarhet omkring våre innkjøpsprosesser, det er viktig for oss at samfunnet har tillitt til jobben vi gjør.  Det kan allikevel være fornuftig å se på lovverket om det kan begrenses til innsyn i vinnertilbudet og ikke alle de andre fjorten i tillegg. 

Når vi får innsynskrav, må det følges opp – og dersom begjæringen ber om innsyn i samtlige tilbud, kan det bli ganske tidkrevende.  Utfordringen er ofte at leverandør og oppdragsgiver kan ha motstridende oppfatning, av hvilke opplysninger som bør skjermes.  Jeg opplever at enkelte bransjer kan ha et eget «bransjespråk» med ord og uttrykk, som gjør det vanskelig for oppdragsgiver å forstå.  I slike tilfeller må vi få avklart hvorfor de ulike påpekninger må sladdes.

Loven sier at oppdragsgiver skal foreta en selvstendig avgjørelse, på hva som bør skjermes.  Vi søker først og fremst mot å komme til enighet gjennom en god dialog.  Er vi i tvil må vi skjære gjennom og ta en avgjørelse. 

Dersom det kommer tiltak som klarer å ivareta disse motstridende hensynene, ønsker jeg dem velkommen. 

Anbud365: Nedre terskelverdi for lovens virkeområde er i dag NOK 100 000, en grense som har vært uendret siden 2006. Bør regelverket endres slik at beløpsgrensen f.eks. indeksreguleres?

Bauer-Nilsen: Jeg tenker det er fornuftig at beløpsgrensen justeres i tråd med prisstigningen.  Beløpsgrensen satt i 2006 på kr 100 000 er nærmere 150 000 i dag, terskelverdien er i realiteten blitt senket. Dette kommer i strid med proporsjonalitetsprinsippet. Samtidig er mindre leverandører avhengig av at det finnes et marked for dem, der flere ikke vil kunne delta om anskaffelsen blir for stor og kompleks.  Et beløp på ca. 100 000 i dag er ikke så stort og det skal ikke mye til før vi overstiger det.  Hva med å bruke samme modell som grunnbeløp i folketrygden som justeres årlig i takt med konsumprisindeksen?  Hvis vi kan ha noen kjøp som faller under nedre terskelverdi, kan vi forenkle prosessen og heller bruke mest ressurser på de store innkjøpene.

 Anbud365: Bør krav om samfunnsmål (miljø, klima, menneskerettigheter etc.) begrenses i offentlige anskaffelser, dersom det kan ivaretas på andre områder?

Bauer-Nilsen: Samfunnsansvar er viktig i alle sammenhenger, også i offentlige anskaffelser, men kravene må ha relevans og tilknytning til det som skal kjøpes inn.  Regler om ivaretakelse av samfunnsmål kan potensielt ta oppmerksomhet bort fra det primære formålet med anskaffelsene – effektiv ressursbruk og konkurranse. Våre innkjøp skal identifisere beste forhold mellom pris og kvalitet.  Vi må være bevisst på hva betalingsvilligheten er og hvorvidt det faktisk gir en rasjonell effekt i hvert tilfelle. Dette er ikke alltid så lett for oss innkjøpere å vurdere. Jeg ønsker meg mer konkrete føringer som vi kan forholde oss til, men samtidig er det viktig å ha rom for det gode innkjøpsfaglige skjønnet. 

I noen tilfeller kan jo lovgiver gjøre det enkelt for oss innkjøpere med å heller lovregulere et konkret krav: Glødelamper er for eksempel ikke lenger lov å kjøpe inn.  Vi ender da opp med en mer miljøvennlig løsning og slipper å komme i konflikt med pris og kvalitet. 

Jeg vil trekke frem at vi har fokus på bærekraft og grønne investeringer.  Stortinget er blitt Miljøfyrtårnsertifisert og har fått tilsatt en person som kun jobber med miljø.

Anbud365: Er du positiv til at det offentlige i en anskaffelse ved tildeling av kontrakt – skal kunne ta hensyn til en leverandør basert på lokal nærhet?

Bauer-Nilsen: Jeg mener at offentlige anskaffelser primært må handle om effektiv ressursbruk og riktig prioritering av skattebetalernes penger, hvis ikke vil vi kunne miste tillit over tid. 

Vi bør være varsomme med å trekke inn enda ytterligere samfunnshensyn i valg av leverandør. Hvis man skal velge en leverandør basert på lokal nærhet, må valget heller begrunnes ut fra at leverandøren tilbyr en vare, som har det beste forholdet mellom pris og kvalitet. Lokal nærhet kan jo være et moment i en helhetsvurdering med tanke på lavere fraktkostnader, utslipp, kort leveringstid etc.  Men å fremheve lokal nærhet som et selvstendig moment, kan fort ende med at det overordnede formålet med anskaffelsesloven utfordres.