Er vi i ferd med å nedprioritere kvalitet til fordel for ideologiske mål?  

Av Mee Eline Eriksson, fagdirektør for helse- og velferdsbransjen i NHO Geneo (landsforeningen for helsenæring, velferd og oppvekst)

I kjølvannet av Oslo tingretts dom og den pågående debatten om ideelle aktørers rolle i levering av helse- og sosialtjenester, er det avgjørende å reflektere over det primære formålet med anskaffelsesregelverket, som definert i anskaffelsesloven § 1. Loven fastslår at den skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser og sikre at offentlige anskaffelser skjer på en måte som styrker det offentliges integritet og allmenhetens tillitt til at offentlig innkjøp skjer på en samfunnstjenlig måte. 

Dette grunnlaget er avgjørende for å opprettholde tillitt til det offentlige. Imidlertid, med dagens rettspraksis og fokuset på reservasjonsadgangen i FOA § 30-2a, ser vi et offentlig ønske om å prioritere politiske mål om vekst for ideelle organisasjoner på bekostning av samfunnsøkonomisk effektivitet. 

Oslo Economics’ omfattende analyse fremhever et viktig poeng: en fremtid preget av ressursknapphet, spesielt innen helse- og velferdssektoren, og betydningen av å huske på anskaffelsesregelverkets kjerneformål. Vi må stille oss spørsmålet: Er vi i ferd med å nedprioritere kvalitet og samfunnsøkonomisk effektivitet til fordel for ideologiske mål? 

Tingrettens dom kaster tvil over praktiske muligheter for offentlige oppdragsgivere til å reservere kontrakter til fordel for ideelle leverandører. Økonomiske analyser av konkurranse indikerer at åpne anbudskonkurranser gir betydelige positive effekter på pris og kvalitet i levering av helse- og sosialtjenester. Dette reiser et kritisk spørsmål: Overvurderer vi den negative effekten av markedsmekanismer og konkurranse på bekostning av overordnede mål om effektiv og samfunnstjenlig ressursbruk? 

Dagens anskaffelsesregelverk må speile og støtte de skiftende behovene i helse- og velferdssektoren på en måte som tjener både samfunnet og den enkelte. Dette innebærer ikke kun juridiske og økonomiske betraktninger, men også en dypere vurdering av grunnleggende verdier som likebehandling. Vi står overfor et valg om hvordan vi som samfunn prioriterer og forvalter våre felles og knappe ressurser. 

Åpne anbudskonkurranser, i utgangspunktet, tjener både tjenestemottakere og skattebetalere ved å fremme høyere kvalitet og lavere kostnader. Likevel, hvis det kan dokumenteres at reserverte konkurranser bidrar til overlegne resultater, er dette selvsagt ønskelig, men slike påstander må være underbygget med solid dokumentasjon. Uten tydelige bevis for de fordeler reserverte konkurranser bringer, er det avgjørende å holde fast ved prinsippene om åpenhet og konkurranse. 

Denne diskusjonen må føres med en bred og mangfoldig tilnærming, der ulike perspektiver veies opp mot anskaffelseslovens grunnleggende mål. Bare gjennom en slik balansert tilnærming kan vi sikre at offentlige anskaffelser tjener både individets og samfunnets interesser, og bidrar til en rettferdig og effektiv forvaltning som gir best mulig helse og velferdstjenester.