(En Anbud365-kommentar) Savnet av en nasjonal, omforent strategi for bruk av verktøyet «offentlige innkjøp» avtegner seg tidvis tydelig. Som f.eks. i tanken på at norske, offentlige innkjøpere skal bidra til å bekjempe internasjonale storselskapers til og med lovlige skatteplanlegging. Uten ekstra kompetanse, uten ekstra ressurser, bare for det er erkjent at offentlige innkjøp er et godt verktøy i oppdragelsen av næringslivet. I sin delutredning nr. 2 setter Anskaffelsesutvalget foten ned for offentlige innkjøperes delaktighet i denne typen skattejakt. Vi ser en grense for bruk av verktøyet, reist av et sakkyndig utvalg. Da mener Anbud365 at neste skritt må være en nasjonal strategi som definerer hva offentlige innkjøp egentlig skal brukes til. Så rart det enn høres.
Av utvalgets mandat fremgår det at det i delutredning nr. 2, som kom for et par uker siden, bl.a. skulle foreslås endringer på mer avgrensede områder i regelverket. Et tema var «Hvordan regelverket kan endres for å skjerpe kravene til åpenhet om eierskap og skatt i offentlige anskaffelser. Utvalget skal også utrede om offentlige innkjøpere bør sette offentlig land-for-land-rapportering som vilkår i større anskaffelsesprosesser».
Det er store flernasjonale konsern med konsolidert inntekt over 6,5 mrd i året som må rapportere overordnet informasjon om aktiviteten i alle land de har virksomhet. Land-for-land-rapportering (LLR) er en rapporteringsstandard som skal synliggjøre overskuddsflytting og skatteomgåelser hos multinasjonale selskaper, og motvirke korrupsjon hos myndigheter. Hovedformålet med LLR er at den skal danne grunnlag for overordnede risikoanalyser og statistikk. Rapporten inneholder opplysninger om inntekt og skatt fordelt på land, i tillegg til en beskrivelse av aktiviteten i hvert enkelt land og det enkelte foretaket i landene.
«Skattejakten»
Anskaffelsesutvalget har ikke levert så mange forslag til endringer av anskaffelsesregelverket på «åpenhet om eierskap og skatt»-punktet. Når det gjelder åpenhet om eierskap viser utvalget til egne regelverkprosesser, der registre står sentralt, og ber om at disse registrene åpnes for flere offentlige oppdragsgivere enn planlagt.
Det er på «skattejakten» utvalget løfter sitt behov for å være tydelig: Utvalget oppfatter denne delen av sitt mandat som et spørsmål om hvordan man kan hindre at offentlige kontrakter går til leverandører som unndrar fortjeneste fra beskatning gjennom aggressiv skatteplanlegging. Utvalget deler denne bekymringen, men anbefaler likevel ikke at det stilles krav til offentlig land-for-land-rapportering i anskaffelsesregelverket. Offentlige oppdragsgivere har ikke forutsetninger for å vurdere om den skatteplanlegging som store, internasjonale selskaper driver med, er lovlig eller ulovlig, fremhever utvalget.
Ting er endret over årene
Såfremt skatteplanleggingen er lovlig, tillater ikke EØS-retten at offentlige oppdragsgivere avviser leverandører som man ikke mener betaler så mye i skatt som man mener de burde. – Store selskapers mulighet til å minimere egen skatt gjennom aggressiv skatteplanlegging er et internasjonalt problem som må løses gjennom internasjonalt samarbeid, og håndteres av skattemyndighetene, understreker Anskaffelsesutvalget.
Går vi noen år tilbake i tiden, finner man at offentlige innkjøperes rolle var å kjøpe best mulig kvalitet til lavest mulig pris. For å si de enkelt. De var ikke inne på strategiske områder for virksomheten. I dag er det altså et spørsmål om norske innkjøpere skal sjekke ut multinasjonale storselskapers skatteforhold – forhold som trolig en haug dyktige skatteadvokater har benytte sin kompetanse på å gjøre best mulig vernet for innsyn.
Oppdra næringslivet
Rett nok er det i mandatet tale om «større anskaffelsesprosesser», noe som leder tanken hen på kjøp av tog, fly, bygg- og anleggsentrepriser o.l. Det dreier seg om oppdragsgivere av betydelig størrelse, trolig med såpass tilgang på kompetanse at innkjøperne kan få nok støtte i sine forsøk på å begrense det om omfattes som uheldig skatteplanlegging i verdens større selskaper. Men også store norske innkjøpsorganisasjoner er små i den sammenhengen vi her tar for oss.
Å benytte det offentliges innkjøp til å «oppdra» næringslivet har absolutt noe for seg. Riktignok er det mange leverandører som skutter seg når nye krav kommer – enten for å redde verden fra en klimakrise eller å rydde ut useriøse på markedet. Her slåss man mot to ganske seiglivede motstander riktignok, naturens luner kombinert med menneskeskapte tiltak – og mot hva som ikke er menneskets beste side, nemlig å mene at det å sno seg unna regler og krav fra samfunnet kan være ok. Man skal imidlertid ikke gi opp av den grunn.
Det beste verktøyet?
Tidvis reises det også spørsmål om bruken av det offentliges innkjøp er det beste i slike bestrebelser. Kanskje som en del av, eller i samarbeid med, ja, men det r naturlig at mange andre myndigheter koples inn. Politi, Arbeidstilsynet, Skatteetaten etc. er utvilsomt med styrke og kompetanse engasjert i arbeidet for å bekjempe de useriøse. Norgesmodellen er kommet til som innkjøperes våpen i den samme kampen – i tillegg til et utall andre, likende modeller i full vigør fortsatt.
På klima og miljø kom de skjerpede krav fra årsskiftet, uten at noen kan si med rimelig sikkerhet at de er til hjelp for selve saken – å få ned utslipp. Flere leverandører synes det er flott med minst 30%, riktignok, men vi tror nok det skyldes at det er mindre ressurskrevende fra leverandørsiden enn hva Anskaffelsesutvalgets tar til orde for. De slo til lyd i sin første delutredning for at utgangspunktet for enhver oppdragsgiver må være den virkning kravene har, riktignok uttrykt i standarder.
Aktverdige formål
Tankevekkende er det imidlertid også at hva man blir bedt om ikke alltid er spesielt dokumentert. Ta f.eks. «minimum 30%». Tallet 30 dukket opp «av hatten» i sin tid, mens skjerpingen som kom ved årsskiftet utmerket seg med tynn, om noen, dokumentasjon av hvorvidt kravet vil ha effekt.
Vi skriver dette for å illustrere den rollen offentlige innkjøp etter hvert har fått – og altså tidvis med krav som det kan reises spørsmålstegn ved. Vi kan i fleng også nevne bidrag, som i seg selv er vel verd å gripe fatt i, til bevaring av ideelle, få de som står utenfor arbeidslivet inn i jobb, sikre dyrevern og andre aktverdige formål. Oppdragerrollen har fått og tatt en særdeles stor plass.
Rød strek, en grense
Om kompetanse-tilgangen har vært tilsvarende, vil nok mange – kanskje faktisk et overveldende flertall i innkjøpermiljøene i det offentlige – bestride. Det er bestemt et sted, gjerne fjernt fra en innkjøpers virkelighet, men forutsatt gjennomført/etterlevet i praksis uten tilførsel av nødvendige ressurser, enn si kompetanse. Tar du den, tar du nok den, også. Liksom.
Derfor er Anskaffelsesutvalgets klare nei på punktet om krav til land-til-land-rapportering i offentlige anskaffelser godt nytt. Et sted må det settes en rød strek, en grense må trekkes for alt offentlige innkjøpere skal hanskes med. I særdeleshet uten tilførsel av nødvendig kompetanse eller ressurser for å løse de stadig nye oppdragene.
Prinsipielt
Det er noe prinsipielt her: Hva skal man egentlig bruke offentlige innkjøp til? Tidligere var det, som nevnt, ganske greit, kjøpe kvalitet til best mulig pris. Det skal man jo fortsatt, det er en innkjøpers egentlige felt. Nå er det kommet til mye annet, utenfor den tradisjonelle innkjøpers metier. Det heter at innkjøperen nå skal koordinere og benytte seg av organisasjonens kompetanse på de aktuelle områdene. Rollen er m.a.o. i endring.
Men vårt inntrykk er at innkjøpermiljøene løser utfordringene etter hvert som de renner på. Etter beste evne. De søker kompetanse, veiledning etc. Noen steder får de også styrket posisjon i organisasjonen og tilført ressurser. Så ting er på en måte på stell. Men å bidra til å avsløre skatteplanlegging i regi av internasjonale gigantselskaper er likevel å gå for langt. Vi tiltrer Anskaffelsesutvalgets vurdering.
Mavemål
Imidlertid må vi innrømme at vi liker betraktningene i utvalgets delutredning nr. 2 som blant mye annet inneholder utsagnet «… som man ikke mener betaler så mye i skatt som man mener de burde». Nei, nettopp. EØS-retten tillater ikke at offentlige oppdragsgivere avviser leverandører på det grunnlaget, såfremt skatteplanleggingen er lovlig. Noen her hjemme kan mene at mer må til, for eksempel å avvise leverandører. Ikke bare pga skatterestanser, men fordi man mener at tilbyderen burde betale mer skatt enn hva vedkommende oppgir.
Å ordne opp i dette krever internasjonalt samarbeid, ikke minst mellom skattemyndigheter. Her går det en grense for hva man kan blande offentlige innkjøpere inn i. Mandatet til utvalget på dette punkt indikerer dessuten man på myndighetshold i noen tilfeller har problemer med å ha kontroll på sitt ideologiske mavemål. Slik blir det når vi ikke har en nasjonal strategi som angir hva offentlige innkjøper skal være til for.
Bli den første til å kommentere på "Hva skal vi bruke offentlige innkjøp til?"