Til angrep på kostbar, svensk klagebehandling

En klage i siste liten på en feil som ble gjort så å si aller først i en anskaffelsesprosess, kan føre til at hele anskaffelsen må gjøres om. Dette er en side av de svenske klagemulighetene som det nå gjøres forsøk på å komme til livs. En utredning har foreslått at tidlige feil skal påklages tidlig, og i en eksamensoppgave tas det til orde for å sette bestemte frister for klage med påfølgende rask klagebehandling.

I Sverige består klagesystemet av et tre–trinns administrativ domstol. Frem til karenstiden er utløpt og kontrakt signert kan tilbydere i konkurransen påklage hvilken som helst feil. Selv en feil de kom over da de innhentet konkurransegrunnlaget i starten av konkurransen kan de vente med å påklage til de siste timer av karenstiden er i ferd med å løpe ut.

Det bidrar ikke til en effektiv gjennomføring av en anskaffelse. Taperen i første instans (förvaltningsrätten) kan anke til neste instans (kammarrätten) og i noen tilfeller tar også Högsta förvaltningsdomstolen opp en klage dit til behandling (tredje instans). Tar man i betraktning de ulike domstolenes behandlingstid, kostnadene forbundet med klagebehandlingen og spørsmålet om hvordan man skal løse formålet med selve kjøpet under klageprosessen, er det lett å forstå at samfunnsøkonomisk er dette neppe en lønnsom form.

«Klageplikt»

I 2015 leverte Överprövningsutredningen sin innstilling («Överprövning av upphandlingsmål m.m.”) til regjeringen. Oppdraget var bl.a. å se på prosesskostnadene for oppdragsgiver, leverandør og samfunnet. Forslaget fra denne utredningen gikk ut på innføring av en «påtaleskyldighet». Leverandørene skulle ha plikt til å klage på sider ved konkurransegrunnlag, kravspesifikasjon og annen dokumentasjon innen en viss frist før tilbudsfristen løp ut (innen halvgått tid). Dermed mente utredningen å fremme dialog med partene forut for tilbudsinnlevering med sikte på å rydde opp i feil fremfor å vente og overlate til domstolene.

I en prisbelønt eksamensoppgave drøfter Jacob Nilsson ved det juridiske fakultet ved Lunds universitet om ikke innføring av en såkalt preklusjonsfrist burde være mer egnet enn en «klageplikt». Han presiserer at en slik frist er en presis tidsfrist innen hvilken man må ta visse beslutninger for at en klage må være gjort for ikke å bli avvist av domstolen. Nilssons eksamensoppgave « Preklusionsfrist i mål om offentlig upphandling – en juridisk och rättsekonomisk studie» var blant vinnerne av Konkurrensverkets årlige essay–konkurranse innenfor fagene juss og økonomi.

I pakt med EU–retten

Han hevder at forslaget om en «klageplikt» bare delvis imøtekommer den nasjonale gjennomføring av EU–retten. Det innebærer intet krav om rask domstolsbehandling, det bare hindrer leverandørene fra å kunne påklage forhold gjennom hele anskaffelsesprosessen, heter det i eksamensoppgaven. Både på bakgrunn av EU–retten og ut fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel mener Nilsson at det er ønskelig å innføre en preklusjonsfrist.

En rendyrket preklusjonsfrist ville i forhold til dagens rett redusere den risikoen som med dagens system lett kan føre til økte kostnader som følge av klagemulighetene. Dermed ville også kostnadene også gå ned.  Ut fra et samfunnsøkonomisk effektivitetsperspektiv kan innføring av en slik regel også føre til lavere anskaffelses. For leverandørene kan det tenkes å bli en kostnadsøkning ettersom disse etter forutsetningene må være mer aktivt med i anskaffelsesprosessen enn i dag.