Av Christian Tangene, seniorrådgiver DFØ
I sitt innlegg 30. oktober presenterer innkjøpsleder Øystein Sætrang en rekke kritiske påstander om effekten av 30 prosentregelen og DFØs kommunikasjon av denne. Jeg håper følgende tekst kan rydde opp i eventuelle misforståelser. 30 prosentregelen omfatter mer enn bare vekting.
Formålet med de nye klima- og miljøbestemmelsene er å redusere klima og miljøbelastning, og oppdragsgivere kan fritt erstatte kriterier med krav der det bidrar bedre til dette formålet. Alt dette står svart på hvitt i ny § 7-9 som Sætrang refererer til. Å flytte minimumskrav inn som tildelingskriterium med lavere forventet miljøeffekt er derfor ikke en bra måte å tekkes lovverket på. Slik innkjøpspraksis vil naturligvis ikke «gi god score i DFØs statistikker», som Sætrang hevder. Det er heller ikke dobbeltkommunikasjon å hevde at de nye reglene har hatt engod effekt samtidig som vi påpeker at det er faktisk klima- og miljøeffekt av krav og kriterier som teller. Disse påstandene er to sider av samme sak.
Analysene viser god effekt
Sætrang hevder at innkjøperens fokus har gått fra å gjøre noe bra for miljøet til å tilpasse seg lovverket, og at det i beste fall er antakelser at ny §7-9 har hatt en reell effekt på offentlige anskaffelsers samlede klimaavtrykk eller miljøbelastning. Vi er enige i at det er behov for enda grundigere analyser, men de foreløpige funnene indikerer at effekten har vært god.
DFØ har gjort en omfattende analyse av over 2000 konkurransegrunnlag. Denne viser at andelen anskaffelser med 30 prosent vekting av klima og miljø har økt fra 6 prosent i 2023 til 30 prosent i 2024. Videre har andelen anskaffelser med minimumskrav til klima og miljø økt fra 50 prosent i 2023 til 60 prosent i 2024. Med mindre en tror at denne økningen i kvantitet henger sammen med en tilsvarende reduksjon i kvalitet, så er det urimelig å anta at disse tallene i seg selv ikke impliserer en bedre klima – og miljøeffekt i 2024 sammenliknet med 2023.
For å vite noe mer presist om størrelsen på denne positive effekten bør en naturligvis gå grundigere til verks. Vi i DFØ har også gjort kvalitative dypdykk i konkurransegrunnlagene innenfor de viktigste innkjøpskategoriene. Her ser vi at også selve innholdet i kravene og kriteriene til klima og miljø har blitt bedre i 2024. Eksempler på dårlig praksis i enkeltanskaffelser – for eksempel vekting av nullutslippsbiler fremfor bruk av minimumskrav – endrer ikke på dette overordnede bildet. Det viser derimot at det fortsatt er behov for mer veiledning om bestemmelsene.
Finnes det bedre tiltak?
Statistikken og analysene bak utsagnet om god effekt sammenlikner tilstanden i 2023 med 2024. Den sammenlikner derimot ikke 2024 resultatene med et alternativt scenario der det kom regler som var formulert annerledes, eller der andre nye virkemidler for grønne anskaffelser ble tatt i bruk. Og analysen sier ikke noe om kostnaden i form av tids- og pengebruk som er påført et allerede presset innkjøps-Norge. Jeg antar at det i stor grad er dette helhetsperspektivet Sætrang har i tankene når han kritiserer nåværende regelverk. Jeg tviler på at 30 prosent vekting som unntaksregel ville fremmet en bedre miljøeffekt, men det er viktig at vi har en god diskusjon om slike regelverksforbedringer. For å nå de klima- og miljømålene vi har satt oss, er det ikke et alternativ at offentlige anskaffelser for 780 milliarder ikke skal bidra.
Bli den første til å kommentere på "30 prosentregelen har god effekt"