Bak forhenget

(En Anbud365-kommentar) Kunngjøring av offentlige oppdrag kan med rette kalles en kilde til liv for mange, mange – særlig små, lokale – bedrifter. Når kunngjøringsplikt ikke lenger er dagens orden, som under EU/EØS-tersklene, er det som om den offentlige oppdragsgiver trekker seg bak et forheng. Bare noen få mulige leverandører får bli med bak, de øvrige forblir i uvisse. Ikke bra for det offentlige, ikke for leverandører, dette. I et høringssvar reiser en leverandør dette problemkomplekset. Anbud365 regner med at regjeringen med stort alvor ser på mulige løsninger. De finnes.

Anskaffelsesutvalget slår i sin utredning til lyd for at anskaffelser under EU/EØS-tersklene skal løsrives fra å bli styrt av EU-direktivene, dvs. de såkalte grunnleggende prinsippene. I stedet skal vanlige norske forvaltningsprinsipper legges til grunn. Vi vet ikke hva regjeringen, enn si Stortinget, vil falle ned på når lovforslaget skal behandles. Men i mengden av høringssvar er det også noen bekymrede røster knyttet til problemstillinger under disse tersklene.

Kunngjøringsplikt

Det er ikke kunngjøringsplikt ved anskaffelser under EØS/EU-tersklene i dag. Dermed går i størrelsesorden 80% av alle det offentliges anskaffelse under den såkalte radaren. Bortsett fra de mange som velger å gjøre en frivillig kunngjøring, og dem er det en god del av, viser statistikken. De gjør denne frivillige handlingen fordi de ønsker åpenhet, vise «hånden», som det vel heter i kortspill av den mer alvorlige sorten.

Om regjeringen velger å la forvaltningsprinsippene her hjemme og ikke EU-direktivenes prinsipper styre, er det intet som tilsier at man ikke fortsatt kan kunngjøre frivillig. Det innebærer merarbeid med mindre man velger en enkel form. Noen ber om tilbud fra tre-fire leverandører og får i stand konkurranse om oppdraget. Hvor mange som ikke gjør noe i den retning, vet vi vel heller lite om. Bare tror og mener. Mangel på åpenhet gir jo ikke så mange holdepunkter utover det.

Umulig for andre

Et programvareselskap, Diffia, lufter disse problemstillingen i sitt høringssvar til Anskaffelsesutvalgets andre delutredning. Selskapet var for øvrig med i referansegruppen til utvalget. Det er for øvrig verd å merke seg at det er ytterst få leverandører til det offentlige som på egne ben har meldt seg på med høringssvar. Ved å øyne raskt gjennom listen på 136 høringssvar finner vi bare fire-fem slike høringssvar – om vi ser bort fra tale- og skriveføre advokat- og konsulentfirmaer. De øvrige har latt sine interesseorganisasjoner ta seg av denne påvirkningsmuligheten.

Diffia skriver: – Vår erfaring er at de kontraktstildelingene som ikke kunngjøres, er de vi har mest spørsmål til når vi hører om de gjennom andre kanaler i etterkant. Uten kunngjøringer blir det umulig for andre i leverandørmarkedet, som kanskje arbeider med produktutvikling den offentlige innkjøperen ikke er kjent med, å vurdere om vilkårene for å ikke gjennomføre konkurranse er oppfylt.

Tap-tap

Slik sett er det et tap både fra den aktuelle leverandøren og oppdragsgiveren at kunngjøring ble utelatt. Leverandøren mister en mulighet for avsetning for sin produktutvikling, mens oppdragsgiveren mister muligheten til å vurdere det siste nye – og kanskje beste og billigste – på markedet. Samtidig oppstår alltid merkelapper som «hoffleverandører», diskriminering, «kamerattildeling» etc. når kunngjøring uteblir. Men ulovlig er det ikke.

Diffia har et poeng til: Det er viktig at også anskaffelser under EØS- terskelen omfattes, fordi loven ellers kan omgås ved å velge alternative beregningsmåter av verdi med visshet om at sannsynligheten for at andre i leverandørmarkedet blir kjent med det, er lav når det ikke kunngjøres.

To forslag

Leverandørens løsning består av to tiltak: Kunngjøringsplikt også under EU/EØS-terskelverdi og en plikt for oppdragsgivere å offentliggjøre en årlig oversikt over den totale størrelse på kjøp fra eksterne enheter. Det innrømmes at dette innebærer merarbeid, men «.. i liten grad kan sies å utgjøre en stor belastning på offentlige ressurser, ettersom arbeidsoppgavene involvert i en kunngjøring for oss ikke fremstår som veldig tidkrevende». Når det gjelder årsoversikten, mener leverandøren, vil merarbeidet kompenseres av at det kan bli desto mindre arbeidskrevende med innsynskrav.

Vi skal ikke ta stilling til løsningsforslagene, men begrunnelsen for disse. Det er svært mange mindre bedrifter i Norge. Noen mener det dreier seg om godt over 90% av alle selskaper. Nokså sikkert er anskaffelser under EU/EØS-tersklene midt i blinken for en lang rekke av disse. Blant SMB-ene finnes gründerbedrifter, nystartede, nisjeleverandører etc. Til sammen mange, mange arbeidsplasser – og dermed skatteinntekter for det offentlige.

Halvhjertet kopling

På oppdragsgiversiden høres jevnlig synspunkter som etterlyser effektivisering og besparelser i offentlig sektor. Det høres erklæringer om hvor viktig det er at det offentlige går i bresjen for den grønne omstilling ved å stille krav til leverandører, det samme for å fremme innovasjon – som kan bety fremtidige eksportinntekter. Skal vi tro politikere og eksperter av ulikt slag.

Men når disse to sektorene ikke koples, blir det noe halvhjertet. SMB – ikke minst de med nye ideer, får ikke solgt, fordi den offentlige kjøperen ikke vet om dem. Eller har nok med de tre mulige leverandørene som er vel kjente. De kan selvsagt også ha noe nytt og genialt på lur, men SMB-er som gjerne vil være med selv om de ikke er gründere og sistnevnte som vil være med fordi de tror på hva de har, kommer ikke med.

Godt og viktig image

Her er alle de som kunngjør frivillig selvsagt unntatt. De åpner seg, de inviterer og gir muligheter. Og tjener selv på det i de fleste tilfellene. Merarbeid, ja vel, men en kunngjøring i dette segmentet kan gjøres svært enkel. En gevinst er å vise åpenhet. Kom og se oss i kortene, vi lar oss kontrollere av innbyggere, presse og andre leverandører. Godt og viktig image.

Der det benyttes kunngjøring av konkurranse, er bruk av markedsdialog etter hvert blitt mer og mer vanlig. Og kjærkomment. Her får man inntrykk av hva markedet kan levere, og, ikke minst, hvem som er markedet. Man kan selvsagt også tenke seg slik dialog om oppdragsgiver ikke planlegger å kunngjøre. I såfall vil vi tro at det er viktig å si ifra om at det er tenkt slik at tre – fire i markedet vil bli invitert til konkurransen. På den annen side innebærer dette jo at alle som vil møte opp på dialogmøtet, vet hva som foregår. Og de kan holde seg orientert med jevnlig kontakt med oppdragsgiver.

Fundamental utfordringer

At dette fortoner seg mindre lystelig for mange oppdragsgivere, er ikke vanskelig å forstå. «Mas» fra noen eller mange interesserte, så å si daglig, er en merbelastning med mindre man organiserer en digital svartjeneste. Noe som sikkert er mulig. Kanskje KI kan hjelpe til.

Anbud365 er trygge for at Nærings- og fiskeridepartementet i sitt arbeid med det nye regelverket fordyper seg i denne tilsynelatende interessemotsetningen – beskrevet i avsnittene overfor. Anskaffelsesutvalget rakk i sin første delutredning ikke å behandle spørsmål om innsyn i særlig grad. I ytterste konsekvens står vi i dette åpenhetsspørsmålet overfor en fundamental utfordring: Skal skattebetalerne ha innsyn i skattebrukernes disposisjoner? Uten kunngjøringsplikt forsvinner noe av bruken inn bak et forheng. De som kunngjør frivillig, forstår at det er av vesentlig verdi å være foran forhenget.

Åpenhet i høysetet

Hvordan man skal opprettholde ordningen uten kunngjøringsplikt under EU/EØS-tersklene og fremdeles sette åpenhet i høysetet er ikke helt klart. Argumentet at dette bare er små-oppdrag, de betyr ikke så mye, de utgjør ikke noe betydelig andel av de årlige 780 milliardene, er godt i de akademiske elfenbenstårn, men ikke for leverandører til det offentlige – bortsett fra et knippe hoffleverandører – og publikum. Norge er jo et land der småsamfunn myldrer.

Men en enkel kunngjøring tar det ikke lang tid å utarbeide, så kanskje en plikt kan gjeninnføres? Eller en markedsdialog-ordning? Eller et samarbeid med stedlig næringsforening – på tvers av kommune-grensene e.l.? Eller noe ingen har tenkt så mye på? Det er her regjeringen har sin besøkelsestid.