Av Eivind Hoff-Elimari, Anskaffelsesdivisjonen, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring
Provenybasert finansiering av innkjøpssamarbeid kan være en smart, hensiktsmessig og effektiv måte å komme ut av innkjøpssamarbeidenes Catch-22 på.
Norske kommuner vet at man kan få bedre priser og betingelser når man kjøper inn sammen med andre i stedet for å gjøre det på egenhånd. Likevel står hver tredje kommune uten noe formelt innkjøpssamarbeid. Noen er store, men de fleste er små. Og i de minste kommunene som har absolutt mest å tjene på innkjøpssamarbeid, er det paradoksalt nok prislappen på samarbeidet som ofte stopper planene.
For eksempel finansieres den nye innkjøpssentralen som Bodø opprettet i 2024 av et årlig bidrag på 250-350 000 kroner per kommune. Den utgiften er ytterst synlig i et kommunebudsjett og kan i mange små kommuner utgjøre mye av handlingsrommet de folkevalgte har. I den lokale politiske debatten kan det framstå som et valg mellom å gi penger til «storebrorkommunen» versus å jekke opp en stilling på sykehjemmet eller barneskolen.
Provenybasert finansiering kutter den gordiske knuten
Det er slike situasjoner vi i DFØs innsatsteam for bærekraftige og innovative anskaffelser oppdager når vi nå gjennomfører fylkesvise analyser av status, utfordringer og muligheter sett fra perspektivet til de som jobber med anskaffelser i kommune-Norge. Heldigvis ser vi at stadig flere klarer å kutte akkurat denne gordiske knuten: I stedet for å finansiere innkjøpssamarbeid gjennom en post i kommunebudsjettet, gjør de det gjennom en avgift på omsetningen på avtalene som innkjøpssamarbeidene har forhandlet fram. Rent praktisk skjer det ved at leverandørene regelmessig ser hvor mye kommunene har kjøpt på en avtale, og betaler en prosentandel av beløpet som en avgift til innkjøpssentralen. Dette er også kjent som provenybasert finansiering.
Finansieringen må selvsagt være tydelig forklart i konkurransegrunnlaget, slik at leverandøren kan bake inn avgiften i sitt tilbud, og ikke være større enn hva som trengs for å finansiere innkjøpssamarbeidet. Med en avgift på 1 prosent, tilbyr leverandøren PC-er til 10 100 kroner dersom hen faktisk vil ha 10 000 kroner. Så lenge PC-en hadde kostet mer enn 10 100 kroner om kommunen kjøpte på egen hånd, vil den spare penger. Innkjøpssamarbeidet finansierer seg selv uten behov for noen egen linje i deltakerkommunenes budsjetter.
Rettferdig, effektiv og veltestet ordning
Denne måten å finansiere innkjøpssamarbeidet på gir en rettferdig fordeling av kostnadene. Kommunene betaler etter hvor mye de bruker avtalene. Ordningen er administrativt effektiv fordi betalingen skjer gjennom én overføring fra hver leverandør. I tillegg er den gjennomsiktig og forutsigbar.
Oslo kommune har i mange år tilbudt andre kommuner å koble seg på en del av sine avtaler gjennom en slik modell. Stadig flere innkjøpssamarbeid går over til provenybasert finansiering. De statlige innkjøpssentrene i våre naboland, som tilbyr kommuner å delta på deres avtaler, følger samme modell.
Innkjøpssamarbeid gir vinn-vinn
Innkjøpssamarbeid mellom offentlige virksomheter er et effektivt virkemiddel for mindre administrasjon og bedre betingelser for oppdragsgiverne. Det bidrar også til at kravene og kriteriene som leverandørene må forholde seg til blir mindre fragmenterte. Kort sagt er velfungerende innkjøpssamarbeid vinn-vinn for det offentlige og for det private. Basert på fortellingene vi i innsatsteamet hører fra innkjøpere i hele kommune-Norge, tror jeg at litt mer kunnskap og erfaringsutveksling om provenybasert finansiering kan hjelpe mange kommuner til å treffe rasjonelle valg om samarbeid i en tid med trange budsjetter.
Bli den første til å kommentere på "Kommunene vil samarbeide, men da må noen betale for det"