Når milliardene skal ut døra – hvordan sikre god kontraktstyring i forsvarssektoren?

Av Tore Magler Wiggen, Dynabyte Consulting

Bør vi kjenne på en uro når vi ser hvor store summer som nå skal investeres i norsk forsvar? Det er ingen tvil om at denne historiske opptrappingen av forsvarsbudsjettet gir oss store muligheter, men også et enormt ansvar. Vi står foran valg og prioriteringer som vil prege både forsvarsevnen og samfunnets tillit i mange år fremover.

Det er ikke bare tallene som gjør inntrykk – det er vissheten om at hver krone må forvaltes med klokskap og omtanke. Hvordan kan vi som kontraktsrådgivere sørge for at de økte investeringene faktisk gir økt forsvarsevne, og at vi unngår de dyrekjøpte erfaringene fra andre store offentlige prosjekter?

Når vi diskuterer å øke forsvarsbudsjettet til 3 % av BNP innen 2036, handler det om mer enn økonomi. Det handler om å forvalte titalls milliarder kroner årlig på en måte som gir reell forsvarsevne og styrker tilliten til forvaltningen. Med slike summer i bevegelse er det avgjørende at vi profesjonaliserer anskaffelser og kontraktstyring – for her er det ikke rom for feil som kan koste liv, sikkerhet eller skattebetalernes tillit.

Den store transformasjonen

Når forsvarsbudsjettet øker substansielt, endres hele anskaffelseslandskapet. Vi snakker ikke lenger om enkeltkontrakter på noen hundre millioner, men om programmer som strekker seg over tiår og titalls milliarder. Dette krever en ny tilnærming til både anskaffelser og kontraktstyring.

Forsvaret er trent på å håndtere uforutsigbare situasjoner og å være i kontinuerlig beredskap. Denne evnen til å planlegge for det uventede, tilpasse seg raskt og agere under press, bør også prege arbeidet med offentlige anskaffelser og kontraktforvaltning. Når anskaffelsene blir større og mer komplekse, må fleksibilitet og beredskap bygges inn i kontraktene – slik at systemene tåler plutselige endringer, enten det gjelder leverandørsvikt, prisendringer eller geopolitiske hendelser.

Lærdommer fra infrastruktursektoren

Norge har allerede erfart hva som kan gå galt når store offentlige investeringer skal realiseres. Bane NORs InterCity-utbygging i Moss og Follobanen, samt E18 Vestkorridoren, har alle vist hvor krevende det er å styre store prosjekter. Tradisjonelle metoder for anskaffelser og kontraktstyring skalerer ikke automatisk til slike dimensjoner. Erfaringene gir oss verdifulle læringspunkter – og en advarsel.

Fem spørsmål kontraktsrådgivere må stille

1. Hvordan tette kompetansegapet?
   Mange offentlige oppdragsgivere har begrenset erfaring med å styre kontrakter av denne størrelsen. Det er avgjørende å bygge opp nye kompetansemiljøer, gjennom målrettet opplæring, strategisk rekruttering og bruk av ekstern bistand.

• Hvordan sikre leverandørkapasitet og forutsigbarhet?
  Når etterspørselen øker dramatisk, må vi sikre at leverandørmarkedet kan svare. For forsvarsanskaffelser betyr dette ofte internasjonale leverandører med lange leveringstider. Kontraktene må bygges med fleksibilitet for endringer, men samtidig gi forutsigbarhet for leverandørene.

• Hvordan håndtere politiske skifter og sikre kontinuitet?
  Forsvarsanskaffelser strekker seg over flere stortingsperioder. Kontraktstrukturer må tåle politiske endringer uten at det undergraver leveransene eller skaper urimelige kostnader.

• Hvordan implementere risikobasert kontraktstyring?
  Ikke alle kontrakter er like kritiske. Det er nødvendig å utvikle differensierte tilnærminger basert på strategisk viktighet, økonomisk eksponering og leverandørrisiko.

• Hvilke beredskapsklausuler må kontraktene inneholde?
  Geopolitisk ustabilitet, pandemier og andre uforutsette hendelser kan påvirke leveranser, priser og tilgjengelighet. Kontraktene må derfor inneholde beredskapsklausuler som sikrer kritiske leveranser selv under ekstraordinære omstendigheter.

Disse spørsmålene må besvares tidlig i prosessen for å sikre at kontraktene faktisk gir ønsket effekt – og for å unngå de klassiske fallgruvene.

Fem prinsipper for robust kontraktforvaltning

1. Bygg inn fleksibilitet fra dag én:
   Kontrakter må ha mekanismer for oppgraderinger og tilpasninger, uten at det fører til langvarige forhandlinger eller tvister.

• Etabler tverrfaglige styringsteam:
  Kombiner intern kompetanse med ekstern spisskompetanse, slik Nye Veier har gjort.

• Implementer risikobasert kontraktstyring:
  Prioriter styringsinnsatsen der risikoen er størst.

• Lag robuste rapporterings- og oppfølgingssystemer:
  Sikre transparent og forståelig rapportering som gir tidlig varsling om problemer.

• Planlegg for kriser:
  Inkluder beredskapsklausuler som sikrer leveranser under ekstraordinære forhold.

Teknologi som katalysator

Når volumene øker, kan ikke kontraktforvaltning håndteres manuelt. Investering i digitale kontraktsforvaltningssystemer, automatisert rapportering og AI-støttet risikoovervåking blir nødvendig – særlig for å håndtere porteføljer av samtidige kontrakter. Jernbaneverkets utfordringer med å koordinere flere store prosjekter illustrerer hvor komplekst dette kan bli.

Samarbeid på tvers – ikke silotankegang

Økte forsvarsbudsjetter berører langt flere enn Forsvaret og Forsvarsdepartementet. Infrastruktur, IT, utdanning og forskning påvirkes også. For å unngå suboptimalisering og tapte synergieffekter må kontraktforvaltningen koordineres på tvers av sektorer. Erfaringene fra samferdselssektoren viser hvor viktig dette er.

Veien videre

Den kommende økningen i forsvarsbudsjettet er både en mulighet og en risiko. Muligheten ligger i å bygge et mer robust forsvar og en sterkere forsvarsindustri. Risikoen ligger i å mislykkes med kontraktforvaltningen – noe som kan få konsekvenser langt utover økonomiske tap.

Sjekkliste for robust kontraktstyring i forsvarssektoren:

• Kartlegg og tette kompetansegap
• Sikre leverandørkapasitet og fleksibilitet
• Bygg inn mekanismer for politisk og markedsmessig usikkerhet
• Prioriter risikobasert styring og oppfølging
• Invester i digitale verktøy og tverrfaglig samarbeid

Avslutning

For oss som beveger oss i ulike innkjøpsmiljøer og bistår i store offentlige anskaffelser, er det nå viktigere enn noen gang å stille de riktige spørsmålene – og sørge for at svarene omsettes til handling. Det er slik vi sikrer at de store investeringene faktisk gir den sikkerheten og verdien samfunnet forventer.