(En Anbud365-kommentar) En skilsmisse kan i noen tilfeller være det beste og riktige grepet. I anskaffelsesverdenen ser vi nå konturene av hvor nyttig en regel-skilsmisse virkelig kan være. For nasjonale anskaffelser kan det bety mye for de myndigheter og leverandører som «lever» der å skille seg fra EUs anskaffelsesdirektiver. Man higer etter forenkling, handlingsrom og mest mulig effektiv konkurranse. Dagens EU-direktiver gir ikke grunnlag for det, og resultatet av den direktivrunden EU nå har i gang, vil neppe endre på det. Så forklaringen på hvorfor regjeringen vil avvente den prosessen før de forenkler under EU/EØS-tersklene her hjemme, må være alminnelig høflighet.
EU-kommisjonen har gjennomført en øvelse der de ber offentlige oppdragsgivere, næringslivet og interesseorganisasjoner om synspunkter på sine anskaffelsesdirektiver fra 2014. Øvelsen er et ledd i forberedelsene til et nytt direktiv, kanskje flere også denne gang. De skal se dagens lys ca. 2030, ifølge planene slik de er nå.
Ingen stor direktiv-suksess
733 svar ble resultatet, hvorav fire norske. Det som kom for dagen var ingen kioskvelter, det var vel helt i pakt med hva enhver rimelig oppegående person hadde ventet. Målt opp mot målsettingene for direktivene kan man trygt si at de ikke har vært noen suksess. Reglene er for komplekse, konkurransen er begrenset, og fleksibiliteten mangler. Det er hovedkonklusjonene.
Interessant er det også at svarene røper at de fleste ikke anser at det skyldes dårlig anskaffelsespraksis at mange tildelinger baseres på bare pris, at det er mange direktetildelinger eller at det bare dukker opp en tilbyder i konkurransene.
Digitalisering og åpenhet
I rettferdighet overfor EU-systemet, la oss legge til at svarene forteller at det er stor tillit til at digitaliseringen kan gi raskere anskaffelser og reduksjon av administrative byrder. Likeledes er det mange som er enige i at direktivene har bidratt til økt åpenhet.
Når det gjelder samfunnshensynene, står de vesentlig sterkere i det offentlige anskaffelsesbildet i dag enn i tiden omkring 2014.EU-kommisjonens sjekk viser at offentlige myndigheter i vesentlig grad mener at direktivene har oppmuntret oppdragsgivere til å kjøpe bygg og anlegg, varer og tjenester som er miljøvennlige (56 %), samfunnsansvarlige (55 %) og innovative (45 %). De øvrige respondentgruppene er mindre positive. Men 40% av de offentlige myndighetene svarte «vet ikke» – betydelig flere enn på de øvrige spørsmålene i høringsrunden.
Endret norsk regelverk
Hvorfor interesserer vi oss for dette? I første rekke for at dagens norske anskaffelseslovverk hviler på hva EU i sin tid fikk til. Dessuten er resultatene av EUs runde slike at dersom vi fremstilte dette som en ren norsk undersøkelse, tipper vi at leserne ville nikke og si at, ja, slik er det nok. I tillegg skal vi jo snart få et nytt – enn si endret – anskaffelsesregelverk.
La oss legge til på det siste. Det nye regelverket for samfunnsansvar i offentlige anskaffelser skal etter planen tre i kraft 1. januar 2026. For tiden ligger regjeringens forslag i Stortinget, nærmere bestemt i hyllene på næringskomiteens rom – sammen med de første innspillene fra interesserte norske aktører. Noen saksordfører er ikke valgt, nå er det stortingsferie og valgkamp. Men fortvil ikke, inneværende storting er ikke oppløst ennå, så mye kanskje. Kanskje rekker man å behandle lovforslaget før valgets resultat er klart. Ennskjønt, vi melder tvil.
Endrede krav og forventninger
Men la det være. Her og nå er blikket festet på hva man kan lese av EUs undersøkelse. Verd å notere er at hver gang det skal lages nye direktiver for offentlige anskaffelser er målsettingene de samme: forenkling (særlig for SMB-ere), mer effektiv konkurranse – ikke minst på tvers av landegrensene – og mer fleksibilitet, handlingsrom etc. Men hver gang er erfaringene nær de samme som EU-kommisjonen har avdekket med 2024-utgavene.
En side av dette er selvsagt at forventingene endrer seg over år. Og da skal det mye til at direktiver forfattet i en annen tid skal svare til disse hele veien. Svar på spørsmål om hvordan direktivene virker, gjøres utfra relativt ferske observasjoner. I noen tilfeller var knapt dagens krav «oppfunnet» mens siste direktiv ble laget.
Ikke enkelt
Sett på den bakgrunn kan man si at svarene på EU-undersøkelsen er en marsjorde – gå hen og lag direktiver utfra dagens og – i den grad det er mulig: morgendagens – muligheter. Dagens direktiver holder ikke. Så kan EUs tapre direktiv-konstruktører se frem til svarene i undersøkelsen av de direktivene som kommer – la oss si omtrent 2040. De som fortsatt er i EU-systemet vil nok synes at de de da ser, er noe de har sett før.
Imidlertid hadde dette vært noe som selvsagt kunne vært håndtert bedre om det ikke var at EU-familien har den strukturen den har. Og den prosessen man har for å komme frem til vedtatte direktiver. Det er 27 land som skal mene noe i flere av de «stasjonene» prosessen omfatter. I noen tilfeller er det parlamentarikere, i andre regjeringsmedlemmer og selvsagt EUs eget apparat med en kommisær på toppen – og hans kollegium (hver representerer sitt land).
Norge og terskelverdi
Å tro, enn si håpe, at alle har samme oppfatning av hva forenkling, effektiv konkurranse og fleksibilitet ber i praksis, kan bare gis opp med en gang. Her er det kultur, politiske hensyn (ikke minst i hjemlandet), nasjonale hensyn – for å nevne noe. Mange politiske avskygninger fra samme land er jo representert i EU-foraene.
Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å legge til grunn det direktivet (eller de direktivene) som kommer ut av denne prosessen. Men bare over de terskelverdiene som EU fastsetter annet hvert år. I forbindelse med arbeidet med vår egen kommende, endrede anskaffelseslov er dette et poeng som er kommet i fokus. Takket være de oppegående medlemmene av Anskaffelsesutvalget. I praksis kan vi lage egne regler for alle anskaffelsene under disse tersklene. Hittil har de også båret preg av EUs direktiver.
«New horizon»
Under EU/EØS-tersklene befinner den største andelen norske anskaffelser seg. Det er her alle landets små og mellomstore leverandører til det offentlige for det meste boltrer seg. De største av disse SMB-ene stifter nok også bekjentskap med anskaffelser over disse tersklene. På samme måte som de aller minste etter hvert skal slippe anskaffelsesregler i det hele tatt i og med at nedre grensen for disse reglene skal heves til NOK 300 000.
Ut av dette kan man se «a new horizon» her hjemme. Fra 300 000 og opp til EU/EØS-tersklene, som Anskaffelsesutvalget peker på. Det går an å bygge et regelverk på forvaltningsmessige prinsipper etter norsk modell, slik at livet for både leverandører og oppdragsgivere blir enklere, gir mer fleksibilitet og dermed kanskje frister ytterligere til å forsøke å få seg en kontrakt med det offentlige. M.a.o. det samme som jo er EUs stadig tilbakevendende målsetting med anskaffelsesdirektivene.
Passe på
Allerede i dag er KOFA svært tilbakeholdende når det gjelder hva som foregår av nasjonale anskaffelser, dvs. under EU/EØS-tersklene. Så kan man si at litt av hvert av skumle ting kan skje når man får en enklere regelverk å forholde seg til. Vi nevner i fleng korrupsjon, hoffleverandører o.l. Anskaffelsesutvalget tar til orde for at Konkurransetilsynet skal få en rolle i å passe på at det meste går riktig for seg. Intensjon kan vi forstå, men vi tror at en ordning med f.eks. plikt til åpenhet for alle offentlige virksomheter om inngåtte kontakter er noe å prøve først. Det er alltid noen som vil følge med slikt og tips om myndigheter som svikter her, er veldig godt stoff i mediene.
Etablering av mer byråkrati er ikke alltid det mest virkningsfulle. På den annen side er jo i dag kunngjøring av inngått kontrakter ikke noe på å skryte av i omfang. Heller ikke regjeringene synes dette er noe å gripe effektivt fatt i. Dette er et skår i gleden.
Unødvendig venting
Vi ser at regjeringen vil vente med tiltak under EU/EØS-tersklene til de ser hva EU i inneværende runde finner på. Noe unødvendig, synes vi, all den tid EU er opptatt av de grensekryssende og større anskaffelsene. Våre nasjonale er rimeligvis ikke helt i fokus der. Her kan regjeringen vise sin interesse for små og mellomstore myndigheter og leverandører gjennom å virkeliggjøre drømmen om et enklere regelverk å forholde seg til når det er anskaffelser det dreier seg om.
Det er vår anbefaling selv om EU skulle overraske og komme opp med noe som virkelig virker i retning av de nevnte målsettinger – og ikke bare fremstilles som slikt. Skulle noe slikt inntreffe er vel ordtaket om at nå står ikke verden til påske naturlig. Men vi ønsker lykke til.
Bli den første til å kommentere på "Tid for en regel-skilsmisse"