Hvorfor så mange og detaljerte krav til konkurransegjennomføringsverktøy (KGV)?  

Av Eivind Hoff-Elimari, Anskaffelsesdivisjonen, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ)

Vi som jobber med innkjøp, vet hva poenget med anskaffelsesregler og -rutiner er: Effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser. Men lever vi som vi lærer?

Vi uttrykker frustrasjon over kompliserte regler. Vi snakker om behovet for å beskrive funksjoner og ytelser, og unngå å «be om det samme» som sist eller kopiere naboen. Vi minner hverandre om behovet for å legge til rette for nye leverandører og bedre løsninger.

Og ikke minst snakker mange av oss med bekymret mine om hvor vanskelig det er for vanlige kommuner å få alt dette til, når innkjøpsavdelingen består av en deltidsstilling.

Så hva er ståa i anskaffelser av innkjøpernes eget verktøy, konkurransegjennomførings- og kontraktsadministrasjonsverktøy (KGV og KAV)? Nå i 2025-2026 er det usedvanlig mange som anskaffer akkurat det, og gjennom de siste 1-2 årene har en tilnærmet monopolist (Mercell) blitt utfordret av to nykommere (Artifik og Hyyr), med til dels radikalt nye løsninger (se for øvrig DFØs veileder for anskaffelse av KGV og KAV).

Likevel: Den siste tida har jeg snakket med både oppdragsgivere og leverandører som forteller om konkurranser som stiller krav som enten gjør det vanskelig eller umulig for nye leverandører og nye løsninger å nå opp. Og kanskje mest interessant: Kommunene er ofte bedre enn staten på å legge til rette for flest og best mulig tilbud!

Men påstander må jo dokumenteres, så jeg gikk inn på Doffin og søkte opp konkurranser for KGV (sjekk selv her: https://www.doffin.no/search?searchString=kav%2Fkav

Og ganske riktig, etter å ha sett på et knippe konkurranser finner jeg en statlig virksomhet som lister opp over 100 krav, mens et kommunalt samarbeid klarer seg med 20. Det samme innkjøpssamarbeidet klarer seg helt uten kvalifikasjonskrav, mens statlige virksomheter synes å bruke slike krav ganske rundhåndet. Jeg finner en statlig virksomhet som til og med spesifiserer at tilbyders team må inkludere en jurist (til tross for at virksomheten selv har seks innkjøpsrådgivere og at dette kravet ekskluderer en av tilbyderne).

Hvorfor slike forskjeller? Er det reelle ulikheter i behov som kan begrunne det? Jeg er nysgjerrig, men frykter at forskjellene sier mest om forskjeller i innkjøpskulturer – for mye «angstskaffelser» og for lite «vinnkjøp».

I mellomtida tar jeg av meg hatten for alle de små innkjøpsmiljøene og nøysomme kommunene som lever som de lærer om hvordan man gjør gode anskaffelser – og som attpåtil er med på å drive fram innovasjon og nytt norsk næringsliv.