Hva skjedde med alle forslagene fra Forenklingsutvalget?

(En Anbud365–kommentar) Forenklingsutvalgets leder beskrev i et avisintervju i sin tid implementeringen av EU–direktivene om offentlige anskaffelser som et mangehodet troll. Alle var i utgangspunktet enige om at staten Norge hadde overimplementert direktivene om offentlige anskaffelser – det var på tide med forenklinger og avbyråkratisering. Men, hvor har forenklingene og avbyråkratiseringen tatt veien?

Nå skal miljø vektes 30 % uansett anskaffelsens egenart. Store deler av fagbevegelsen skylder på anbudsregimet for sosial dumping. Det iverksettes stadig heftigere påbud og ansvar på offentlige innkjøpere innenfor miljø, etikk, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, krav til lærlinger og andre viktige krav til hvem offentlige myndigheter knytter seg til mht leverandører. Dette materialiserer seg i eksplisitte krav om en omfattende avtaleoppfølging, om man ikke vil ende opp i en ulovlig direkteanskaffelse.

Mange skor seg

Det er mange virksomheter som skor seg på de økede kravene. Advokatbransjen har aldri tidligere opplevd maken til marked som nå fremstår i kjølvannet av alle som gjør feil eller er engstelig for å gjøre feil. Det avholdes frokostmøter, seminarer og kurs. Advokater selger seg inn i leverandørmarkedet under mottoet: «det lønner seg å klage» på kontraktstildelingen. Dette var neppe lovgivers intensjon. En rekke interesseorganisasjoner tilbyr oppæring, kurs og konsulenttjenester innenfor etikk, miljø og ikke minst innovasjon. Dette skjer til tross for en rekke offentlige utredninger, stortingsmeldinger og andre rapporter som har gjort forsøk på å synliggjøre utfordringene innenfor offentlige innkjøp. Hva er det de offentlige utredningene og stortingsmeldingene ikke har maktet å ta inn over seg?

På tide å vektlegge kompetanse

Når neste stortingsmelding om offentlige anskaffelser skal skrives, er det på tide at lovgiver vektlegger behovet for kompetanse. Det er behov for økt kompetanse hos innkjøpere og hos beslutningstakere om hva offentlige innkjøp dreier seg om. Med mindre disse kravene stilles, kommer offentlig sektor til å gå i loop de neste 20 årene, hvor den mest markante observasjonen kan bli at kompetansen og verdiskapingen fremdeles uteblir.

Den viktigste kapasiteten innenfor offentlige anskaffelser er kompetanse. Før det blir tatt på alvor vil det ikke komme synlige forbedringer i de mange små og store innkjøpene. Riksrevisjonenes undersøkelse som konkluderer med at det gjøres statlige tjenestekjøp for 12 milliarder kroner hvert år, kan tyde på at fagkompetansen på mange områder først og fremst bygges opp i leverandørmarkedet.  Det er også stadig flere offentlige innkjøpsfunksjoner som kjøper innkjøpsfaglige tjenester, i stedet for å sikre denne fagkompetansen i egen virksomhet. Resultatet kan bli en utarming av den innkjøpsfaglige kompetansen i offentlig sektor, med en påfølgende outsourcing av innkjøpsfaget.

Kompetanse gir kapasitet

Det er viktig å merke seg at kompetanse i form av kunnskap og ferdigheter bygges opp over tid. Dersom man i for stor grad satser på tjenestekjøp av innkjøpsfaglige områder, kan det gi samme resultat som å tisse i buksen en kald vinterdag for å holde på varmen og det er ingen tjent med. Minst tjent med dette er brukerne av offentlige tjenester. Mangelfull og dårlig kompetanse gir mangelfulle og dårlige offentlige tjenester.

Kompetanse gir kapasitet. Målrettet kompetansebygging gir bedre behovsdekning. Målrettet kompetansebygging gir kosteffektive anskaffelser. Målrettet kompetansebygging reduserer faren for uønskede hendelser og målrettet kompetansebygging gir fornøyde brukere.