Ekstra penger til økt innkjøpskompetanse og kamp mot useriøse

(En Anbud365-kommentar) Et så å si samstemt politisk Norge ønsker å bygge veier, baner osv. så det lukter svidd i årene fremover. 1000 milliarder skal svis av på 12 år. Det er klondyke-tilstander i anleggsbransjen. Utfordringene for oppdragsgiverne står i kø, ikke minst å sikre anskaffelsesprosesser som stenger døren for useriøse. Det vil være klokt om en viss del av de 1000 milliardene ble satt av til økt innkjøpskompetanse og ressurser til å bekjempe de som ikke konkurrerer på like vilkår.

Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) ønsket gjennom en undersøkelse å finne ut av hvordan Norge kan få størst mulig verdiskaping og fremtidig samfunnsnytte ut av store offentlige investeringer innen bygg og anlegg. Totalt ble 175 toppledere i RIF-firmaer spurt i undersøkelsen. I tillegg ble 50 representanter for de unge rådgivere spurt (under 35 år). RIF-leder Liv Kari Skudal Hansteen kommenterer på sine nettsider resultatene av undersøkelsen slik:

– Resultatene er tydelige: Det offentlige må øke innkjøpskompetansen, de må velge gjennomføringsmodeller som legger mer til rette for samarbeid, og i tillegg sørge for økt finansiell forutsigbarhet fra Stortinget – og mindre politisk detaljstyring. I tillegg er det behov for en offentlig leverandørstrategi, som legger til rette for å øke kompetanse og konkurransekraft i norsk bygge- og anleggsnæring.

1000 milliarder

Det er særlig den kommende utgaven av Nasjonal Transportplan (2018-2029) foreningen er opptatt av. I planen, som må betraktes som en investeringsplan, listes det opp infrastruktur-tiltak verd om lag 1000 milliarder kroner. Det aller meste av pengene skal gjennom konkurranseutsetting. Tilbydere representerer en av de bransjene som er aller mest i vinden når det gjelder omdømme-utfordringen gjennom stadig avsløringer av useriøse aktører. Ikke rart at det ropes på innkjøpskompetanse.

Det er formidable ambisjoner på politisk hold når det gjelder å bygge ut veier, baner osv., tilsynelatende like stor uaktet hvilket realistisk regjeringsalternativ som sitter ved makten. Det er et slags klondyke for anleggsbransjen. Ikke gullgravere, men anleggstilbydere fra fjern og nær sløker lykken hos oss. Viktige norske oppdragsgivere er dertil på turne for å tiltrekke seg konkurrenter til norske firmaer. Bruk av laveste pris som tildelingskriterium frister selvsagt til å forsøke å sannsynliggjøre priser som kanskje ikke holder for tidens tann. Fra oppdragsgivers side er det ønske om å få mest mulig valuta for pengene.

Kompetanse og laveste pris

Situasjonen er spesiell. Økt innkjøpskompetanse er absolutt nødvendig, og de siste restene av at «teknisk» skal greie brasene uten profesjonelle innkjøpere må raskt bort. Veireno-saken i Oslo kommune har ikke noe med Nasjonal Transportplan å gjøre, men den viser at «laveste pris» ikke alltid er veien til lykke. En lærdom som har overføringsverdi til bygg og anlegg-prosjekter.

Uansett hvilke kontraktsmodeller som velges må noen kompetente utvikle konkurransegrunnlag, sikre gjennomføring etter regelverket, sørge for at til dels omfattende og kompliserte tilbud får en solid håndtering, og at den som vinner konkurransen, er det gode valg. Premissene for alt dette ligger i forkant av konkurransen, i fasen før konkurransegrunnlaget snekres. Markedsdialog og – analyse er til god hjelp. Kontrakter skal også gjennomføres og følges opp. Av kompetente, som har ressurser nok til god oppfølging.

Akilles-hælen

Akilles-hælen er selvsagt det nye regelverkets vekt på samfunnsansvar, miljø, sosiale vilkår og menneskerettigheter. Leverandører og underleverandører skal forplikte seg for å få kontrakt. Men hvordan skal krav stilles for å sikre at alle useriøse utelukkes? Har berørte oppdragsgivere den kompetansen? I årevis har det vært et punkt i regelverket for offentlige anskaffelser at miljø skal med – uten at vi kan se at det er 100% gjennomført, tross en god del veiledningstilbud.

Neste steg er dokumentasjonskravet. Slike krav skal sikre at så vel norske som utenlandske tilbydere kan konkurrere på like vilkår. Hva slags dokumentasjon skal en rumensk tilbyder levere? Som sikrer likebehandling med en italiensk konkurrent? At Skatteetaten her hjemme trer til i form av samarbeidsavtaler med store, norske oppdragsgivere er et svært positivt trekk i bildet. Men hva med selskapets og ledende aktørers vandel?

Kontraktsoppfølging

I og for seg er oppfølgingen den delen av anleggskontraktene og tilhørende anskaffelsesprosess der det etter hvert er kommet så vel ressurser som kompetanse. Politi, skatt, NAV osv. jakter jevnlig og etter hvert systematisk. Det er til god hjelp for oppdragsgiverne, som dermed har en mulighet til å få luket ut det de selv ikke greide i anskaffelsesprosessen.

Så, å ja, det trengs kompetanse i enhver klondyke-liknende situasjon dersom useriøse skal holdes unna. Og ressurser.