Historien om unormalt lave tilbud, taktisk prising og søppelkonkurs

(En Anbud365-kommentar) Det er ikke vanskelig å være enig i at tilbud som ligger 25-90% lavere enn det neste laveste i pris, kan være det regelverket mener er unormalt lave tilbud. Flere titalls kommuner godtok likevel RenoNordens tilbud på søppelhenting selv om det nettopp lå på nevnte nivå. Spørsmålet er om kommunene betraktet det som unormalt lave tilbud, om de først utbad seg en forklaring (slik reglene i så fall krever), hva slags svar det fikk og om de skjønte/aksepterte svaret. Hvis noen av kommunene vil tre frem og vitne om dette, er våre spalter åpne. Historier fra virkeligheten er godt stoff.

Denne uken fikk vi meldingen om at avfallsgiganten RenoNorden gikk til skifteretten, både AS og ASA. Flere titalls kommuner, av disse 30 i Norge, fikk det travelt med å finne erstatninger. Søppel er ikke noe som bør bli liggende for lenge.

Tidligere så vi at Oslo kommune sa takk og farvel med Veireno som leverandør av hentetjenester når det gjelder avfall. De to selskapene hadde det til felles at de begge satset på å bli store på søppelhenting. Å konkludere med at dette betyr at avfall bre kan hentes i egenregi av kommunene, blir feil. At ansatte i private selskaper i sektoren kan føle en viss usikkerhet for sine arbeidsplasser er forståelig. Da kan en kommunal havn synes tryggere. De øvrige innvendingene mot private tjenesteytere i søppelhentingen er av ren ideologisk karakter. Vi lar dem ligge her.

25-90% lavere enn nest laveste

Det var derimot opplysende hva RenoNorden-sjef Harald Rafdal hadde å si til NRK forleden dag: – Vi så i fjor vår, da vi ble klar over dette, at den tidligere ledelsen hadde inngått kontrakter på et sted mellom 25 og opp på det verste 90 prosents prisdifferanse til nummer to og tre.

På en leverandørs hånd kan dette være ett av to – enten alvorlige regnefeil eller godt eksempel på taktisk prising. For å komme inn i dette markedet og, så vidt vi forstår, med en ambisjon om å bli dominerende aktør, kan man prise seg så lavt at konkurrentene ikke har en sjanse. Men konkurranser der en tilbyder ligger 90% lavere enn nest laveste på pris, er kanskje i overkant. Hvordan vil noe slikt lønne seg på sikt? Ved enste avtaleinngåelse, der man kanskje er alene i markedet og kan utnytte en monopolsituasjon? Eller ligger det tilleggsprodukter i/nær avtalen til svært gode priser som kan kompensere?

Tre synspunkter melder seg

Sett fra oppdragsgivers ståsted er det tre synspunkter som straks melder seg. To er gjengangere: Laveste pris som dominerende tildelingskriterium kan friste til taktisk prising. Rett nok er det lettere å rangere tilbud etter laveste pris enn å blande inn skjønnsmessige kvalitetskriterier. Men i RenoNorden-saken har mange kommuner ve då satse på laveste pris skaffet seg en akutt hodepine. Konkurs kan nemlig forekomme i privat sektor.

Så var det et spørsmål om oppfølging av en kontrakt. Ikke kjent for å være offentlige oppdragsgiveres sterkeste side. Har man en kontrakt i havn, er det fortsatt mange – vi våger denne påstanden – som hverken har system for god kontraktsoppfølging eller som i det hele tatt bryr seg før klagemengden blir stor eller konkurs inntrer. Til syvende og sist gjelder jo dette å ha kontroll med hvordan skattemidlene forvaltes. Derfor er det pussig at dette er offentlig sektors akilleshæl så langt anskaffelser gjelder.

Unormalt lave tilbud

Både i det regelverket som gjaldt da kontraktene med RenoNorden ble inngått, og dagens anskaffelsesregelverk, er det mulig å avvise unormalt lave tilbud. Først skal det riktignok utbes forklaringer på hvorfor prisen er så lav. Er ikke forklaringen god nok, kunne man, under det foregående regelverket, avvise tilbudet.

Vi må regne med at i alle kommunene som gjorde kontrakt med RenoNorden, gikk alarmklokkene når tilbudet på søppelhentingen lå mellom 25 og 90% lavere enn det nestelaveste. Vi må regne med at regelverket ble fulgt og forklaringer på den lave prisen ble innhentet. Eller var man så glad for så lave priser at regelverk og forklaringsbehov ble fortrengt? Og hvis man bad om forklaring, hva slags informasjon fikk man og i hvilken gard forsto man informasjonen man fikk, på rett måte? Om det var eneste tilbyder et sted, kunne man jo valgt egenregi hvis man var usikker på tilbudsprisen.

Kompetanseheving?

Spørsmålene knyttet til det å godta slike lavpris-tilbud er mange flere. Nå får det store antallet oppdragsgivere en øvelse i regelverket for hasteanskaffelser hvis man ikke rett og slett tyr til egenregi.

Summa summarum har kanskje denne søppelhentingssaken gitt kompetanseheving for en lang rekke i kommunal sektor? Vi håper det.