En oppvåkning i bussbransjen til ettertanke – satser på standardisering

(En Anbud365-kommentar) Plutselig denne uken kom meldingen om at bussbransjen i Norge hadde tatt grep og skjønt at deres praksis ved anskaffelse av nye busser ikke har vært bærekraftig. En ny standard så dagens lys. Oppvåkningen bør interessere flere. Det er mange produkter som det offentlige kjøper inn, som kan standardiseres. Sammen med innføring av helelektroniske anskaffelsesprosesser kan betydelige gevinster oppnås – uten at man renonserer på kvalitet. Det samme gjelder bussbransjen, selv om elektroniske anskaffelser av nye busser ennå ikke er vanlig der.

Meldingen om at Standard Norge sammen med bransjen hadde utviklet en standard til bruk ved anskaffelse av nye busser, ble akkompagnert av anslag om besparelser i hundremillioners-klassen. Det er i seg selv tankevekkende, ettersom det her dreier seg om offentlige anskaffelser og forvaltning av fellesskapets midler. Best mulig kvalitet til best mulig pris, heter det, og slik har sikkert alle de fylkesvise administrasjonsselskapene for busser tenkt i sine konkurransegrunnlag. Det har tilbyderne av busstjenester selvsagt notert seg. Spørsmålet er om kvalitetskravene virkelig varierer fra fylke til fylke, med derpå følgende utslag i (dyrere) pris.

Sjåførenes arbeidsplass er viktig. I likhet med mange andre arbeidsplasser dreier det seg om helse, miljø og sikkerhet, og i forbindelse med kjøp av nye busser er selvsagt tillitsvalgte med og setter krav. Gode sjåfører med gode arbeidsplasser setter alle passasjerene pris på.

Passasjerene og økonomien

Passasjerene skal ha gode vilkår, ved av- og påstigning og underveis. Kjøreegenskapene til bussen skal passe til området der den skal trafikkere, forventet bruk og passasjerantall og – sammensetning. I tillegg skal selskapene sikre rimelig økonomi – de kjører jo gjerne på oppdrag fra de respektive administrasjonsselskapene etter anbudskonkurranser. Også er det utslipps- og andre miljøkrav.

Hvis vi løfter problemstillingene ut av buss-sektoren, finner vi at alt dette er problemstillinger som gjelder mye av det som det offentlige kjøper. Derfor er utviklingen av den nye standarden for kjøp av busser et eksempel som bør studeres nærmere i mange bransjer. Spesielt gjelder det når bruk av elektroniske verktøy etter hvert blir obligatorisk. Ikke bare er det snakk om at selve anskaffelsesprosessen standardiseres, men også mange av produktene bør under samme lupe – kan produktet standardiseres?

Gevinstene

Noen har sagt at gevinstene ved bruk av elektroniske anskaffelsesprosesser kommer fullt og helt først når standardisering er på plass. Gevinstene kommer i form av besparelser både i anskaffelsesprosessen og i kjøpspris. Det betyr dessuten at offentlige virksomheter og deres anskaffelseseksperter i større grad kan tenke strategiske kjøp. Også dette kan bidra til besparelser. Standardisering betyr jo ikke at man renonserer på kvalitetskrav, bare at prisene blir hyggeligere.

En advarende pekefinger må likevel reises. Standardisering av produkter kan føre til at noen få (gjerne store) leverandører får alle kontraktene fordi de kombinerer stordriftsfordeler med de beste prisene. Ikke alle områder er i dag forspent med god konkurranse, og tendenser til/utvikling i retning av monopoltilstander som følge av standardisering vil i et lite land som Norge lett føre til at «de beste prisene» hos de store får et annet innhold enn tiltenkt. Så er det hensynet til underskogen i norsk næringsliv, alle de små og mellomstore som gjerne leverer lokalt.

Vekst i bussmarkedet

Tilbake til bussbransjen. De påpekte faresignalene ovenfor gjelder neppe bussbransjen, der delene i et kjøretøy produseres av mange forskjellige. Mange av disse leverer også til andre enn norske busstilbydere. Og antallet busser med de rette miljøegenskapene vil trolig øke i tiden fremover som følge av krav om utslippsfri kollektivtransport-satsing.

Men, sett fra vårt ståsted er det forunderlig at det ikke har foreligget felles standardkrav til en bussjåførs arbeidsplass. Vi skulle tro at slike krav er gjengse fra landsende til landsende, med noen spesielle forbehold. Passasjertrivsel og- sikkerhet er vel også noenlunde det samme i fedrelandet. Slik kan vi fortsette. Nå gryr en ny tid, og pengene blir forhåpentligvis forvaltet bedre ved kommende kjøp av nye busser. Når hvert fylke har sine proprietære krav, er det dessuten et heller dårlig annenhåndsmarked. Akkurat det burde interesse dem som både i administrasjonsselskapene og hos deres eiere, fylkeskommunene, steller med økonomien.