Når innkjøpsmakt skal brukes til å forbedre verdens miljø og sosiale vilkår

(En Anbud365-kommentar) Det er ikke mange år siden såkalte ikke-innkjøpsfaglige hensyn var noe den proffe offentlige innkjøper gren på nesen av. Man vegret seg mot at politikere skulle komme på at den offentlige innkjøpsmakten kunne benyttes til andre forbilledlige formål enn gode anskaffelser. I dag er det annerledes. De gode mål som skal nå via denne innkjøpermakten er definert. Nå gjelder det å finne de ressursmessig beste og mest effektive verktøy for å nå målene, ikke minst kontraktoppfølgingen. Her er Oslo kommune blant de fremste.

Offentlige virksomheter har flere utfordringer knyttet til effektive, gode innkjøp. To av de mer vesentlige er kontraktsoppfølging og ledelsesforankring. De henger på mange måter sammen. Rapporter forteller at det fortsatt er innkjøpermiljøer som ikke opplever at deres strategier og planer – i den grad de har slike – er forankret hos toppledelsen i virksomheten. Vi skal la dette ligge denne gangen, og nøyer oss med å heve øyenbrynene over at ledere med opptil 70% av sine budsjetter til innkjøp, ikke engasjerer seg når det gjelder innkjøp og kontraktsoppfølging.

Oslo kommune signerte nylig en rammeavtale der tre leverandører skal sørge for at krav til miljø og sosiale hensyn følges effektivt opp. På rammeavtalen er det, i tillegg til Oslo kommune, nærmere 180 offentlige virksomheter. Det forteller om et behov. At Oslo kommune i sin tid tok initiativ til en slik felles angrepsvinkel, er fortjenstfullt. At de inngår en ny avtale med samme formål er ikke mindre til ære for avdelingsdirektør Gunnar Wedde og hans folk.

Ikke vanlig kontraktoppfølging

Dette dreier seg selvsagt om noe helt annet enn vanlig kontraktoppfølging, og må sees på som vesentlig mer krevende enn det å skulle følge opp leverandører som produserer og leverer i nabolaget.

I en stadig mer globalisert verden er leverandørkjedene ofte lange og kompliserte. Det er ikke gitt at veien fra råstoff(ene) til kjøpt produkt er så lett å spore. I mange tilfeller går det nok an, men det er svært kostbart og et utvilsomt diskusjonsverdig spørsmål.

Samtidig er det jo slik at mange offentlige virksomheter kjøper mye av det samme, ikke sjelden av samme leverandør – basert på samme leverandørkjede. Da ligger det jo en invitasjon om samarbeid her. Mulighetene for en effektiv oppfølging av sosiale krav og miljøkriterier gjort av eksperter til best mulig pris er en god løsning.

Helsesektoren aktive

Også i andre land er slikt samarbeid i gang, ikke minst i Sverige. Her i landet har helsesektoren, anført av Helse Sør-Øst, vært svært aktive i å følge opp internasjonale kontrakter. Noen avsløringer underveis har selvsagt bidratt til at ressursene til formålet her vært lettere å skaffe til veie.

De sosiale og miljømessige kravene som stilles, er dessuten svært viktige. De er politisk initiert, og skal være en hjelp til å løfte arbeidsvilkår, menneskerettigheter osv. Det er å bruke det offentliges innkjøpsmakt til å forbedre verden. Godt formål. Man bruker business til å forbedre situasjonen, der politisk makt, muligheter og prestisje ikke duger godt nok.

I samarbeid og fellesskap

Derfor er dette mer enn vanlig kontraktoppfølging. At kontraktoppfølging generelt er en av utfordringene i det offentlige er en ting, er et spørsmål om ledelsesforankrede strategier som gir de nødvendige ressurser. Å følge opp lange, internasjonale leverandørkjeder er en annen utfordring. Samarbeid er her det mest naturlige og ressursforsvarlige. Oslo kommune har vist vei.

Men hva med alle de som ikke er med på Oslo-avtalen. Det er nok en god del større offentlige virksomheter som er i gang, men resten? Mange bruker skjemaer, rapporteringer, kontaktmøter etc. Slikt er avgjort positivt. Man skal du virkelig sette et fotavtrykk på arbeidet med en bedre verden, trengs i mange tilfeller grundigere research. I samarbeid, i fellesskap over landegrensene.