(En Anbud365-kommentar) Arbeidet med innsynsbegjæringer i offentlige anskaffelser simpelthen roper etter forenkling og effektivisering. Anbud365s undersøkelse tyder på at innkjøperne kneler under den store og økende mengden med innsynskrav. Og får da ikke tid til mye av det andre stortings- og styringsverk forventer. Ressursene er for knappe. Kanskje kan håndteringen av innsynsbegjæringer håndteres raskt og korrekt digitalt?
I flere artikler denne uken har Anbud365 presentert resultater fra sin innsyns-undersøkelse. I kommende uke forteller vi enda mer fra undersøkelsen. Det er en questback, og drøyt et par hundre svar kom inn – sju av ti var innkjøpere, resten leverandører (23,5%) og «andre».
Formålet med undersøkelsen var å få en indikasjon på hvordan det står til med viktige forhold knyttet til innsyn når det gjelder offentlige anskaffelser. Er det arbeidskrevende, er det av verdi osv. Retten til innsyn er grunnleggende viktig. Åpenhet er en av bærebjelkene i vårt styresett, og det er en ubetinget rett for folk å kunne følge med i hva det offentlige foretar seg. Ingen i undersøkelsen bestrider det, og det har heller ikke vært vår hensikt å reise en debatt om innsynsretten som sådan.
Tankevekkende tilbakemelding
Tilbakemeldingene fra deltakerne i undersøkelsen er tankevekkende. Fra innkjøperne leser vi at antallet innsynsbegjæringer har økt formidabelt de senere årene. Noen skriver at de bruker opptil et helt årsverk på å håndtere slike. Dette er ikke effektivisering og forenkling, slik regjeringen strever etter, sies det. Begjæringene blir mer «aggressive», og det er mye «krangling» om sladdingen. Leverandørene er bl.a. opptatt av at de offentlige innkjøpsmiljøene må være mer åpne.
Det er slik med våre rettigheter at ingen spør hvorfor og til hva når noen ber om noe. Så også når det gjelder innsyn. Leverandører vil kikke hverandre i kortene, lære av hverandre til neste gang. De vil se om det er riktig det som oppdragsgiver har gjort. Interesseorganisasjoner vil ha «mat» til sin politiske påvirkning. På oppdragsgiversiden er man forsiktige, slik at man unngår å gjøre feil. Hva skal sladdes? Sladders man for lite eller for lite, eller man lar være å sladde noe som skulle være forretningshemmelighet, blir det bråk.
Noe må ses nærmere på
Undersøkelsens resultater gir et bilde som dette, og det er få nyanser. Det eneste av noe omfang er styrken i ordvalget når man skal beskrive situasjonen. Selv om undersøkelsen ikke gir seg ut for å være hverken vitenskapelig eller del av et grundig utredningsarbeid, har den sin betydelige verdi. Den gir en indikasjon på noe som det må ses nærmere på.
Det er nemlig slik at de som strever med innsynsbegjæringer er de samme som skal bidra til å bekjempe arbeidslivskriminalitet, til å fremme miljø og samfunnsansvar, sikre at sosial dumping ikke forekommer, fremme innovasjon – i tillegg til å sørge for det gode, faglig forsvarlige kjøp. Rapporter tyder på at man gjør så godt man kan, men ressurser og kompetanse strekker ikke til.
Forsiktighet i det offentlige
Og når leverandører klager på at innkjøpsmiljøene bør bli mer åpne, kan det nok være en kjerne av sannhet i det. På den annen side gjennomsyrer forsiktighet kulturen i det offentlige, og den skal vi ta vare på – så lenge den befinner seg innenfor rimelighetens grenser. Riktignok skal det være lov å gjøre feil, men en leverandør som av den grunn får utlevert noe han kaller forretningshemmelighet, vet nok å ta affære mot slik «uforsiktighet».
Innkjøpsmiljøene er ikke, på noen få unntak nær, tallrike staber. Der anskaffelser ikke er heldigitaliserte, blir det ikke mye tid til strategiske anskaffelsesarbeid. Der toppledelsen ennå ikke har sett betydningen av å løfte anskaffelser inn som del i sin virksomhets strategiske, overordnede satsing, er ressurstilgangen tidvis vel beskjeden.
Tidstyver?
Skjematisk sett kan vi her sukke og si: Ikke rart at det offentlige innkjøps-Norge får tid til å gjennomføre innovative, krevende anskaffelser eller følge opp kontrakter tettere. De sitter antakeligvis og bruker tid på å besvare innsynsbegjæringer på et forsvarlig vis. Slik er det naturligvis altfor lett å påstå. Men det er et poeng her. Når man hevder å bruke hundrevis av timer årlig på å besvare innsynsbegjæringer korrekt, blir det ikke mye tid til alt det andre som myndighetene forventer av en innkjøpsorganisasjon. Og de som gjør unna arbeidet med slike begjæringer kjapt, kan få mye å stelle med i etterkant som følge av at det har gått for fort.
Intet av det en innkjøper i det offentlige arbeider med, er uten interesse for utviklingen av et samfunn. Alt er viktig. Det gjelder forvaltning av 500 milliarder, der det både skal gis best mulig valuta for pengene og makten som ligger i milliardene skal bidra til et bedre samfunn. Det er åpenbare grunner til at rette myndighet bør se nærmere på denne situasjonen. I Danmark hadde de for noen år siden en liknende situasjon. Der ble det tatt grep uten at innsynsretten ble skadelidende. I hvert fall hvis man skal tro den offentlige debatt i vårt naboland i syd.
Bli den første til å kommentere på "Systemet kneler – på tide å digitalisere håndtering av innsynsbegjæringer?"