Innkjøpsavtaler bidro med 10% av Oslo kommunes klimafotavtrykk i 2016

Samkjøpsavtalene til Oslo kommune bidrar med litt i underkant av 10% av kommunens klimafotavtrykk i 2016. Det viser en fersk rapport. Særlig interessant i et miljøperspektiv er at samkjøpsavtalene i stor grad retter seg mot varer og tjenester som man før sjelden effektivt har klart å stille miljøkrav mot. Dette gjelder spesielt det store kvantum av forbruksvarer. En samkjøpsavtale gir derfor trolig kommunen bedre mulighet til å stille effektive miljøkrav i innkjøp, heter det i en kommentar.

Rapporten «Klimafotavtrykksvurderinger av Oslo kommunes virksomhet og samkjøpsavtaler» er utarbeidet av Asplan Viak på oppdrag for Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten.

Asplan Viaks analyse viser at Oslo kommune har et klimafotavtrykk for 2016 på 707 kilotonn CO₂-ekvivalenter. Dette er noe høyere enn gjennomsnittet for andre kommuner, noe som blant annet forklares med Oslos spesielle organisasjons- og eierskapsmodell, med mer innkjøp av private tjenester, og en annen beregningsmodell som følge av de kommunale foretakene. For Oslo kommune er dette eksempelvis mer enn alle klimagassutslipp fra (tung og lett) veitrafikk som skjer innen kommunegrensene

Innkjøp av varer og tjenester

Hovedvekten av klimafotavtrykket skyldes innkjøp av varer og tjenester. Samkjøpsavtalene alene indikerer et totalt bidrag på 64 000 tonn CO₂-ekvivalenter, tilsvarende i underkant av 10% av det totale klimafotavtrykket. Det er derfor et stort potensial i å kunne stille miljøkrav i anskaffelser.

Viktige bidrag inkluderer mat og drikkevarer (5000 tonn CO₂), møbler (2000 tonn CO₂) og IT-utstyr (2000 tonn C0₂). Førstnevntes tydelige avtrykk forklares med det kontinuerlige transportbehovet og de helt spesielle utfordringene knyttet til matsvinn.

Miljøkrav og samkjøpsavtaler

– Særlig interessant i et miljøperspektiv er at samkjøpsavtalene i stor grad retter seg mot varer og tjenester som man før sjelden effektivt har klart å stille miljøkrav mot. Dette gjelder spesielt det store kvantum av forbruksvarer. En samkjøpsavtale gir derfor trolig kommunen bedre mulighet til å stille effektive miljøkrav i innkjøp, sier prosjektleder Hogne Nersund Larsen i Asplan Viak i et intervju publisert i nyhetsbrevet fra Utviklings- og kompetanseetaten.

– Rapporten utgjør et nyttig beslutningsgrunnlag i arbeidet med å utvikle effektive miljøkrav i kontraktarbeidet med samkjøpsavtaler. Både i de nye matavtalene og for den nylig kunngjorte avtalen på renholdsprodukter, har vi kunnet stille offensive transport- og produksjonskrav som vil gjøre inntrykk på kommunens klimaregnskap, sier klimarådgiver Geir Rossebø i Konserninnkjøp i Oslo kommune..

Konkrete råd

Det gis også konkrete råd til hvordan man kan stille bærekraftige kvalifikasjonskrav, spesifikasjonskrav, tildelingskriterier og kontraktsvilkår i konkurranser og innkjøp.

– For kvalifikasjonskravet bør man hovedsakelig stille krav til miljøledelsestiltak og miljøledelsessystemer. I kravspesifikasjonen blir de mest konkrete miljøkravene stilt, som for eksempel minimumskrav til produktet, tjenesten og transport. Gjennom kontraktsvilkårene kan det stilles krav til for eksempel medlemskap i emballasjereturordninger. Hvordan vi kan inkludere krav til klima og miljø i et livsløpsperspektiv er noe vi arbeider med nå. Da ønsker vi å se på hvordan livssykluskostnader og metodikk fra livsløpsanalyser kan bidra til dette, oppsummerer Rossebø.

For et kommunalt klimaregnskap deles utslippene inn i tre nivåer. Nivå én omfatter alle direkte utslipp fra egne kilder, for eksempel biler, maskiner og fyringsolje. Nivå to er indirekte utslipp som er knyttet til innkjøp av energi, eksempel strøm til oppvarming, belysning og teknisk drift. Nivå tre er indirekte utslipp fra kilder som kommunen ikke har kontroll over, men som likevel er et resultat av kommunens aktivitet. Eksempler på dette er utslipp knyttet til jobbreiser og utslipp fra leverandører. Alle utslipp av klimagasser regnes om til CO₂-ekvivalenter og oppgis i tonn CO₂.