ESA: Maks to underleverandører er brudd på EU-reglene

Norske bestemmelser om bruk av maksimalt to underleverandører som et verktøy i kampen mot arbeidslivskriminalitet er ikke i pakt med EU-direktivet om offentlige anskaffelser. Det slår EFTAs overvåkingsorgan (ESA) fast overfor Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), som i løpet av fire måneder må forsvare bestemmelsen. Basert på hva NFD greier å få til, skal ESA avgjøre om det skal opprettes sak eller ei. Velger man sak, kan det hele ende med at bestemmelsen må endres – eller at det blir mat for EFTA-domstolen.

Det var i november i fjor at ESA bestemte seg for å se nærmere på deler av norsk anskaffelseslovgivning. I lys av en dom i EU-domstolen (C 63/18 Vitali) var i hovedsak deres øyne rettet mot bestemmelsen om maksimalt to underleverandører som et ledd i å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

I sendingen som nylig kom til Nærings- og fiskeridepartementet, minner ESA om at EU-direktivene er til for å sikre at offentlige anskaffelser er åpne for konkurranse. Tilbydere har også rett til å hvile på teknisk og økonomisk kapasitet hos andre, samtidig som bruken av underleverandører er synliggjort. Innskrenkninger av underleverandør-muligheten er i strid med disse rettighetene, heter det.

Andre bestemmelser kan brukes

Samtidig peker ESA på at det finnes andre bestemmelser i regelverket som kan brukes for å nå de målene de norske underleverandør-begrensningene tar sikte på. Enhver restriksjon må være i pakt med EU-reglene, de skal være forholdsmessige og de skal brukes til å forfølge legitime formål samtidig som de ikke går utover hva som er nødvendig.

Overvåkingsorganet fremhever at uansett om det er legitime formål de norske bestemmelsene skal benyttes til, går de utover hva som er nødvendig og således bryter mot EU-direktivene. Unntakene i de norske bestemmelsene gjelder dersom det er nødvendig å åpne for flere underleverandører enn to eller om det dukker opp uforutsette omstendigheter som gjør at flere ledd i leverandørkjeden nødvendig. Imidlertid, konstaterer ESA, innbefatter ingen av disse unntakene en konkret vurdering av om man kan nå det samme ved bruk av andre bestemmelser.

Hva er nødvendig?

Den relevante testen for om regelverkets bestemmelse om forholdsmessighet følges, er ikke om det er relevant konkurranse eller ei, men om virkemidlene går ut over hva som er nødvendig. Frihetene i det indre markedet sikres ikke hvis noen næringsdrivende på uberettiget måte ekskluderes fra offentlige anskaffelser eller om uberettigete restriksjoner pålegges hvordan næringsdrivende ivaretar sine kontrakter, selv om «adekvat» konkurranse går for seg.

Dette med uforutsette omstendigheter, fremholder ESA, kan ikke utledes av EU-direktivene. Det står ikke klart for ESA hvorfor det aldri er mulig for en offentlig oppdragsgiver å vurdere den spesifikke kontrakts natur og konkludere med at risikoen for arbeidslivskriminalitet i et slikt tilfelle ikke krever ekstra virkemidler. At slike vurderinger er vanskelig og byrdefulle eventuelt for begge parter betviler ikke overvåkingsorganet, men mener at hvis det finnes andre virkemidler, bør oppdragsgivere benytte seg av disse. På den annen side kan en oppdragsgiver plassere bevisbyrden over på leverandørene når det gjelder å dokumentere at de har tilstrekkelig kontroll som ledd i å bekjempe arbeidslivskriminalitet med andre midler.

Også grensekryssende

De aktuelle bestemmelsene i det norske regelverket om bruk av underleverandører gjelder kontrakter både innenfor og utenfor EU-direktivet virkeområde. Utenfor direktivets område gjelder de grunnleggende prinsippene når det er mulig grensekryssende interesser. Også i dette henseende mener ESA at det norske regelverket på de omtalte punktene holder mål.