Arkitekturen må få en selvstendig posisjon i innkjøp og anskaffelser der arkitektonisk kvalitet vurderes av kompetente fagfeller, skriver presidenten i Norske Arkitekters Landsforbund, Gisle Løkken i en artikkel i Arkitektnytt. I dag er det imidlertid utviklet et system der rigide og misforståtte systemkrav forveksles med kvalitet og kompetanse. Når det offentlige bestiller arkitektur, omgjøres kvalitative og kvantitative parameter til tall med desimaler, og summeres i matriser som fremføres som ren sannhet for politisk beslutning, ifølge Løkken.
Når det offentlige, enten det er stat, fylke eller kommune, skal gjøre innkjøp skjer det etter et regelverk som er laget for å sikre like konkurranseforhold og objektiv vurdering av pris og kvalitet. Dette er i utgangspunktet både nødvendig og bra, og skal ikke bare gi fellesskapet gode produkter og tjenester, men også beskytte mot kameraderi og korrupsjon, slår Løkken fast. Like fullt er det utviklet et system som i mange henseende motarbeider sine intensjoner, der rigide og misforståtte systemkrav forveksles med kvalitet og kompetanse. Når det offentlige bestiller arkitektur, er det nettopp dette som ofte skjer, ved at kvalitative og kvantitative parameter omgjøres til tall med desimaler, og summeres i matriser som fremføres som ren sannhet for politisk beslutning.
Selve ideen om at et slikt regnestykke er mulig, heter det i artikkelen, er legitimert i en moderne forestilling om at det bare er de målbare parameter som kan regnes som sannhet og fakta, og følgelig må det subjektive eller det som da står igjen som kontrafaktisk, omtolkes til en tallverdi.
Tvinges inn i kvantifiserbare rammer
Problemet oppstår når parameter som i realiteten ikke kan kvantifiseres, slik som følelsen av fargen rød, eller opplevelsen av arkitektonisk velbehag, like fullt tvinges inn i kvantifiserbare normerte rammer. Det går selvsagt an å måle antall kvalifiserte ansatte i en bedrift, antall års yrkeserfaring, eller mengden bygg av en viss type, men det er vanskelig å måle porteføljen av god arkitektur. – Jeg har selv, rent anekdotisk opplevd at en kommune bestilte en utredningsjobb som ville passet utmerket for et ungt, driftig arkitektkontor, men på grunn av svak bestillerkompetanse, ansatte de et team av tre professorer i 60-70-årsalderen begrunnet i lang, formell erfaring. Det gikk ikke bra, konstaterer Løkken i sin artikkel.
Dette er noe alle arkitekter kjenner til, fremholder han, fordi vi jevnlig utsettes for vurderinger som oppfattes som urimelige og uforståelige. Når kriteriene for utvelgelse også ofte holdes hemmelig eller begrunnes dårlig, åpnes det for misnøye og spekulasjoner.
Ikke gode nok
Løkken mener det er åpenbart at det lages kriterier og prosesser som ikke er gode nok. Det taper alle på, både de som skal ha prosjektene og de som er tilbydere, og ikke minst taper arkitekturen. Det er med andre ord svært mange gode grunner til å jobbe for at offentlige anskaffelser og innkjøp skal ha tydelige kriterier som håndheves åpent og transparent, og der det skilles mellom det som kan måles og det som krever faglig, kompetent bedømmelse. Med andre ord må arkitekturen få en selvstendig posisjon i innkjøp og anskaffelser der arkitektonisk kvalitet vurderes av kompetente fagfeller.
– Når samfunnet skal sette en standard for kvalitet og best practice er dette bare mulig å gjøre gjennom kritiske, faglige, komparative vurderinger fra kolleger som er anerkjente og tiltrodde en slik rolle, poengterer Løkken i artikkelen i Arkitektnytt. Alt annet vil ende opp i synsing og diskusjoner uten substans.
Bli den første til å kommentere på "Krever at arkitektonisk kvalitet i innkjøp vurderes av kompetente fagfeller"