Når vil bygg- og anleggsbransjen se virkningene av regjeringens krisepakke?

Av Inger Roll-Matthiesen og Vegard S. Karlsen – begge partnere i Advokatfirmaet Berngaard

Som de fleste har fått med seg har Stortinget vedtatt «krisepakke 3» som gir 600 millioner kroner ekstra til veiformål.  Hensikten er å holde hjulene i gang i bygg- og anleggsbransjen, uttales det fra sentralt hold. Vi har sett slike pakker før, eksempelvis i etter finanskriseåret 2009. Spørsmålet mange nå stiller seg er når vi kan se virkningene av krisetiltakene? Og hvem er det som vil nyte godt av disse midlene.

Vi har tatt et lite tilbakeblikk på hvor lang tid det tok i 2009, fra de aktuelle tiltakene ble vedtatt og til de fikk effekt. Den samlede krisepakken var den gangen på 20 milliarder kroner og var en del av statsbudsjettet for 2009.

Det virker å være relativt bred enighet om at tiltakene i 2009 var nødvendige og vellykkede. Da tiltakene ble evaluert i NOU 2011:1 Bedre rustet mot finanskriser, uttalte utvalget at:

«Fra andre halvår 2008 satte Norges Bank gradvis ned renten til 1,25 pst. Også finanspolitikken ble lagt kraftig om i ekspansiv retning. I januar 2009 la regjeringen fram en finanspolitisk tiltakspakke på 20 mrd. kroner for å dempe de negative utslagene av finanskrisen i norsk økonomi. Den kraftig penge- og finanspolitiske stimulansen og myndighetenes støttetiltak overfor finansmarkedene bidro til å stabilisere utviklingen i Norge. Lavere renter ga raskt bedring i boligmarkedet og etter hvert økt etterspørsel fra husholdningene. Aktiviteten i norsk økonomi tok seg etter hvert opp igjen.»

Aktiviteten tok seg altså opp etter hvert, men ikke med en gang. Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner uttalte til VG i mai 2009 at:

 «Regjeringens krisepakke vil ikke begynne å virke før til høsten. Samtidig ser vi at gevinsten av rentenedgangen nå er tatt ut. Det betyr at det er behov for nye tiltak som kan virke raskt, sier Høyres finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner til VG Nett. Den politiske forventningen var følgelig at det ville ta 9-10 måneder fra pakken ble foreslått til synlige virkninger kunne spores.»

Vil virkemiddelpakken komme små- og mellomstore bedrifter til gode?

Riktignok uttales det fra sentralt hold i Statens vegvesen «dette er oppdrag som passer godt små og mellomstore bedrifter lokalt». Vi våger likevel den påstand at det kommer til å ta tid også denne gangen. Spørsmålet blir da, hvilke forventninger kan man ha til de som skal forvalte disse pengene? Her er det mange faktorer som spiller inn.

• Når blir pengene tilgjengelig?
• Hvilke prosjekter er allerede på blokka?
• Hvor langt har prosjektene kommet i prosjekteringen av disse prosjektene?
• Skal prosjektene avropes i henhold til eksisterende rammeavtaler, eller skal de være gjenstand for konkurranse?

Tilgjengelighet av penger, stadier på prosjektering og utarbeidelse av byggeprogrammer er forhold som ligger utenfor jussen. Kontraktene og det faktum at midlene skal forvaltes av offentlige oppdragsgivere, underlagt anskaffelsesregelverket er derimot i høyeste grad juss.

Når det gjelder anskaffelsesregelverket, er det mye veimyndighetene selv kan bestemme som vil ha stor betydning for om, hvordan og hvor raskt en virkemiddelpakke kan virke. Det uttales at «Av de 500 millionene fordeles halvparten til økte bestillinger innenfor de eksisterende kontraktene, mens den andre halvparten lyses ut eller kjøpes over rammeavtaler.»

Å utvide eksisterende kontrakter og kjøpe over rammeavtaler beskytter bare de som allerede «er innafor». Var det meningen?

Når det gjelder nye utlysninger må følgende spørsmål stilles:

• Vil prosjektene bli oppdelt i flere kontrakter, slik at lokalt næringsliv settes i stand til å konkurrere?
• Vil det bli tilrettelagt for å ta med underleverandører og ikke minst hvilke krav vil bli stilt til eventuelle underentreprenører og deres tidligere erfaring.
• I det hele tatt har de kvalitative og finansielle kravene til deltakere stor betydning for lokalt næringslivs deltakelse og muligheter i lokale konkurranser.
• Det samme har tildelingskriteriene som benyttes for å avgjøre hvem av de kvalifiserte tilbyderne som skal få kontrakten.

Mange kjenner at vi har dårlig tid, nå.

Dette er likevel ikke tiden for offentlige oppdragsgivere med mange penger til å sette i gang hasteprosedyrer med få «hoffleverandører». Det er det heller ikke rettslig adgang til. Dersom anskaffelsens verdi overstiger de såkalte EØS-terskelverdiene, er det minimumsfrister for gjennomføring av konkurransene. Det er det også når det dreier seg om nasjonale anskaffelser. Det skal alltid settes av tid nok til å sikre likbehandling og en forsvarlig saksbehandling.

Hvis det er et prekært anskaffelsesbehov, slik vi har sett innen noen sektorer disse siste ukene, kan kommunene iverksette hasteprosedyrer. Men, å skulle utnytte en virkemiddelpakke oppfyller neppe vilkårene for en hasteprosedyre.

Rett og slett; små og mellomstore bedrifter i byggebransjen skal nå følge godt med på bevilgninger i deres nærområde de neste månedene. Det må være et mål å bli enda flinkere til å iverksette tiltakene enn man var i 2009.