Over en drøy 20-årsperiode måtte det offentlige ha punget ut med 16 milliarder kroner mer til medisiner uten innsatsen fra Legemiddelinnkjøpssamarbeid (LIS) fra 1995. Det innsparte beløpet er ikke havnet i de offentlige kassene til alminnelig bruk. Beløpet er kommet pasienter til gode. Tusenvis av pasienter som ellers ikke ville fått, har fått medisiner til sin behandling takket være LIS. Vi har snakket med Torfinn Aanes, som var daglig leder hele tiden mens LIS eksisterte.
I en serie på tre artikler bringer Anbud365 historien om LIS, som nå er blitt en del av Sykehusinnkjøp HF. Dette er første artikkel. Den handler om veien frem til etableringen av LIS. 2. artikkel i serien kommer torsdag 31. august, og den 3. mandag 4. september.
Historien om innkjøpsorganisasjonen med det lange og kronglete navnet og den store suksessen tok til i 1991. Da var Torfinn Aanes innkjøpssjef ved Sentralsykehuset i Akershus (SiA) – forløperen til Akershus universitetssykehus, kjent som Ahus. Aanes jaktet den gang på områder der sykehuset brukte mange penger og ingen rabatter. Kjøp av legemidler var den største kostnaden, utgiftene økte år etter år. Da det ikke fantes noen rabattavtaler for kjøp av legemidler, var kursen stukket ut for Aanes.
Rett nok eksisterte det et fellesinnkjøp for sykehusene i Akershus, men dreide seg ikke om legemidler, men vesentlig om forbruksmateriell. Målet for Aanes var å lage avtale for legemidler, langt fra for alle i første omgang, men kanskje for ett eller noen få. Han skaffet seg kunnskap om markedet, kontaktet farmasi-ekspertisen på SiA, apoteket på Bærum sykehus og lederen for legemiddelkomiteen for SiA. Faglig forankring skulle bli en av grunnstenene i alt hva Legemiddlinnkjøpsamarbeid (LIS) senere foretok seg.
Første avtale: 21% rabatt
Det ble avtale nettopp på tre områder der sykehusene bruker aller mest penger, nemlig infusjons- og skyllevæsker, kontrastmidler samt lavmolekylære hepariner. Aanes med fagekspertisen i ryggen tok kontakt med leverandører og sa man ville forhandle fram avtaler og at man eventuelt ville endre bruk til avtaleprodukter. Lettere overrasket over fremstøtet gikk leverandørene med på å lage avtaler, og forhandlingene gav 21% rabatt. Det ble lagt merke til, minnes Aanes. At resultatet ble at man dermed byttet til en konkurrent førte til at en av de eksisterende leverandør ble rasende.
Med slike resultater måtte selvsagt Aanes regne med foredragsoppdrag – hvordan fikk dere dette til? Ved en anledning deltok representanter for sykehusapoteket i Kristiansand, og de meldte seg sporenstreks som interesserte i et samarbeid med så vel leger som farmasøyter og innkjøpere om bord. Også sykehusapoteket i Bodø meldte seg, og etter et møte mellom disse tre, ble man enige om å iverksette et konkret samarbeid med sikte på felles avtale for legemidler. Formell forankring i de respektive fylkeskommuner, som var sykehuseiere den gang, ble sikret.
Interessen brer seg
Ny avtale kom på plass, denne gangen med en leverandør med enerett på det aktuelle legemidlet. Rabatten ble likevel 9%. I tillegg fikk sykehusene i Vest-Agder og Nordland tilgang på avtaler som Akershus-sykehusene allerede hadde inngått.
Flere så at dette kom til å bli interessant og meldte sin interesse for å fungere som et felles innkjøpskontor for sykehusene mot en avgift, som 2 % av omsetning eller 10 % av besparelsen. To prosent av omsetningen vil i dag si ca 180 millioner i avgift. Blant liebhaberne til en slik rolle fantes bl.a. et miljø på Norges Handelshøyskole i tillegg til en grossist. Men fremstøtene ble avvist av sykehusene – dette skulle de greie selv. Og Aanes gikk videre. Nå ble de studietur til Danmark, der Amgros hadde vært i sving. Amgros er Danmarks LIS. Aanes hadde vært hos dem i København før og kjente dermed folkene der. Innkjøps- og farmasimiljøer ved sykehusene i Norge deltok på studieturen.
Håpet på 10 fylkeskommuner, kom 14
– Mange fylkeskommuner var representert, forteller Aanes. Etter befaringen samlet vi oss i et møterom og ble enige om at vi måtte få til noe likende i Norge. En gruppe ble oppnevnt for å lage forslag til organisering. Med i gruppen var Rolf Stefner, Astrid Thorsen, Sigurd Vaag og undertegnede. Akershus Fylkeskommune deltok i arbeidet ved Berit Emberland. Vår rapport til alle fylkeskommuner inviterte til samarbeid og vi håpet på at 10 kanskje ville slutt seg til. 14 sa ja, og etter å ha tenkt seg om kom også Hordaland raskt med. Oslo ville ikke med, de mente først de greide seg best uten et slikt samarbeid.
Neste skritt var å klargjøre alle detaljene knyttet til et organisert samarbeid, og på et seminar i Bodø i oktober 1991 skulle det debatteres og besluttes. Stor var overraskelsen da helse- og sosialdirektøren i Nordland fylkeskommune åpnet seminaret med å erklære at Nordland ikke ville gå med – selv om de sto som vertskap til seminaret. Hva er poenget med å invitere til seminaret og likevel ikke gå med, utbrøt en av seminardeltakerne. Nå endte seminaret med at Nordland fylkeskommune ble med, så vertskapets innledende konklusjon bare ble historisk interessant.
Etablert
Nå gikk det raskt. Saksdokumenter ble utviklet til bruk i fylkeskommunenes beslutningsprosess. Vedtekter, budsjett osv. lå i disse dokumentene, og 21. januar 1995 ble LIS formelt etablert. Aanes ble engasjert av Akershus fylkeskommune fra november 1994 for å forberede opprettelsen av LIS samt at de innvilget tre års permisjon fra stillingen ved SiA for å lede LIS. Akershus fylkeskommunes velvillighet og hjelp var viktige for etableringen og arbeidet til LIS. Den hårete målsettingen for de første tre årene var en gjennomsnittlig rabatt på 17% på legemidler. Hvorfor ikke 20%? Psykologi, svarer Aanes.
Bli den første til å kommentere på "Legemiddelkjøp (I): Sparte milliarder, sikret medisiner til tusenvis som ellers ikke ville fått"