Skal små matprodusenter levere til det offentlige, ligger deres største mulighet når oppdragsgiver deler opp kontrakter. Ofte har småprodusentene få produkter og det er vanskelig for dem å levere på alle produktene i en varegruppe. Da taper de lett mot store, fullsortiment-leverandører. En kontrakt kan f.eks. deles opp etter produktkategorier, egenskaper til maten, økologiske eller konvensjonelle produkter. Bli kjent med markedet, gå i dialog med småprodusentene, er rådet fra et lokalmat-prosjekt i Vestfold og Telemark.
BOLO (Bærekraftig offentlig innkjøp av lokalmat) er et forprosjekt støttet av Regionale Forskningsfond i Vestfold og Telemark. Målet med prosjektet var å utforske hvordan offentlig innkjøp på kommunalt nivå kan stimulere produksjon, forbruk og kunnskap om bærekraftig, lokal mat. I en rapport fra Statsforvalteren i Vestfold og Telemark gjøres det rede for noen av konklusjonene.
Større potensial
Prosjektet har bl.a. intervjuet kommunale og fylkeskommunale innkjøpere, barnehageansatte, sentralkjøkken, institusjoner og produsenter i Vestfold. Også Agder fylkeskommune er intervjuet. Flere av kommunene i Vestfold har i mange år vært engasjert i lokal og økologisk produsert mat. Prosjektets gjennomgang av mulighetene innen offentlig innkjøp av lokalmat, viser at potensialet er større enn det mange er klar over, men det utnyttes ikke fullt ut.
Gjennom intervjuene har forprosjektet sett at der de får til å kjøpe inn lokalmat, er dette avhengig av én eller flere ildsjeler. Kunnskap er viktig, og de som har god kjennskap til regelverket og lokal matproduksjon, evner å finne lokale løsninger, heter det. Arbeidet med å utforme en ny avtale er en tidkrevende prosess. Effektiv informasjonsflyt mellom beslutningstakere, brukere og leverandører er avgjørende for å skape muligheter for økt andel norsk mat i offentlig sektor.
Uklart begrep
For å komme i gang, bør f.eks. ansatte i offentlig sektor ta kontakt med nærmeste innkjøpsrådgiver for å avklare de økonomiske rammene. For mange innkjøpere er lokalmat et uklart begrep, slik at oversikter over kategorier og geografisk tilhørighet av lokalmat bør benyttes, slik som lokalmat.no, Bondens Marked, Hanen, Reko og Menys Matskatter, fremgår det av redegjørelsen på regjeringen.no.
Det er mulig å dele opp konkurransen slik at mindre, lokale tilbydere ikke blir ekskludert. Det vanlige hos små produsenter er at de har få produkter og det kan være vanskelig å levere produkter for hele varegruppen avtalen omfatter, fremheves det i rapporten. Dermed er det de store leverandørene som vil være i stand til å levere tilbud i konkurranser. For det som ikke omfattes av avtalen, anbefales å gå i dialog med leverandørene for å kartlegge hvilke produkter de kan levere, dette gjelder bl.a. omfang og tid på året.
Mange måter å dele opp på
Å dele opp en konkurranse kan gi flere tilbud, og med det enda bedre avtaler, enn om en ikke hadde delt opp. Man kan også dele opp etter produktgrupper: Eksempel på dette er fersk fisk, frossen fisk, ferskt kjøtt, fryst kjøtt, meieriprodukt, bakervarer, frukt, grønt og bær. Man kan også dele opp etter produktkategoriene: epler, pærer, knekkebrød, oksekjøtt, laks, torsk og hvetemel. Og det kan deles opp etter økologiske og konvensjonelle produkt, eller gi mulighet til å gi tilbud på kun en av delene.
På denne måten kan leverandører som bare leverer økologiske produkter være med i konkurransen. Man kan også beskrive egenskaper til maten. For kjøtt kan dette være krav til dyrevelferd. For epler kan det stilles krav til farge, sort osv. Det kan også bes om frukt, bær og grønnsaker i norsk sesong.
Under terskel
Innkjøp under 100 000 kr er unntatt lov og forskrift om offentlige anskaffelser og kan f.eks. brukes for å handle mer lokal mat. Unntak kan også være et nyttig verktøy. Kjøp under terskelverdi er for tiden den enkleste og raskeste måten å begynne å utforske innkjøp av lokalmat.
Bli den første til å kommentere på "Slik kan små matprodusenter slippe inn i den offentlige innkjøpsvarmen"