Anskaffelsesgrep kan bidra til økt produktivitet i helsevesenet

Produktiviteten i norsk helsevesen må opp. En fersk rapport som er levert på oppdrag fra Direktoratet for e-helse gir sju anbefalinger til hvordan man skal få det til. To av disse gjelder offentlige anskaffelser. Og forfatterne av rapporten avviser at lovverket om offentlige anskaffelser legger noen reelle hindringer i veien for f.eks. mer partnerskapsrettede arbeidsmetoder. Dersom anskaffelseslovgivningen utgjør et hinder, avhenger det av oppfatninger om det og ikke av selve lovverket, konstateres det.

På oppdrag fra Direktoratet for e-helse har Stockholmbaserte Cirio advokatbyrå ved David Frydlinger og Erik Engström kartlagt og analysert eksisterende samspillsnormer på e-helsefeltet. I rapporten heter det at for å håndtere framtidens omsorgsbehov og for å kunne gi alle pasienter en god omsorg, må produktiviteten i norsk helsevesen øke betydelig.

Skepsis mot private leverandører

I rapporten pekes det på at det produseres en stor mengde e-handelsløsninger i statlig regi, som delvis kommer av skepsis mot private tjenesteleverandører. Dette fører til få anskaffelser av e-handelsløsninger og lave volumer til tjenesteleverandørene. Og det igjen leder til friksjon mellom kunder og leverandører. På den måten får ikke sluttbrukerne oppfylt sine behov, noe som forsterker skepsisen mot private leverandører. Dette kan være med på å forklare hvorfor mye av produktivitetspotensialet fra e-fellesløsninger uteblir.

Så leveres sju anbefalinger fra de to advokatene, hvorav to berører offentlige anskaffelser:

• Sørg for en bedre prosess fra behovsanalyse til anskaffelse, løsningsimplementering og videreutvikling
• Innfør valg av best mulige modell for leverandørstrategi som et obligatorisk moment i alle anskaffelser

Avstand mellom leverandør og sluttkunde

Organiseringen med Sykehusinnkjøp og regionale IKT-operatørselskaper er delvis tilrettelagt for effektiviseringsformål, heter det i rapporten. Det ligger effektivitetsgevinster i å sentralisere innkjøp i stedet for å la de respektive helseforetakene gjøre sine egne anskaffelser. Men, fremholder de to advokatene, dette miljøet skaper også svært stor avstand mellom leverandøren og sluttkunden, det vil si helseselskapet og til syvende og sist helsepersonell. Det blir en lang kjede av aktører hvor det til syvende og sist handler om en tjeneste som dekker et behov. Med de prosessene som brukes i dag, fremstår kjeden for lang og kompleksiteten for stor, heter det.

Ingen reelle lov-hindringer

Det er anskaffelseslovgivningen setter de institusjonelle rammene for kontraktene som inngås. I rapporten reises det bl.a. spørsmål om anskaffelseslovgivningen eller tolkningen av den er en reell kilde til utfordringer eller om det er en (for) enkel forklaring man lett tyr til for å gjøre ens opplevde utfordringer forståelige. – Fra et juridisk perspektiv kan vi imidlertid slå fast at lovverket om offentlige anskaffelser like lite i Norge som i Sverige legger noen reelle hindringer i veien for f.eks. mer partnerskapsrettede arbeidsmetoder, i den grad dette er ønskelig. Dersom anskaffelseslovgivningen utgjør et hinder, avhenger det av oppfatninger om det og ikke av selve lovverket, konstaterer Cirio-advokatene Frydlinger og Engström.

Motvilje mot uformelle relasjoner

De mener imidlertid at anskaffelseslovgivningen kan være en delforklaring på hvorfor graden av (uformelle) relasjonsbaserte kontrakter ikke er større enn den er. Det kan til dels handle om en motvilje mot nettopp slike uformelle relasjoner i et offentlig miljø poengteres et i rapporten. Lovverket om offentlige anskaffelser har som mål å sikre at offentlig sektor ikke konkurransevrider gjennom manglende likebehandling. Risikoen for korrupsjon er en realitet som lovverket blant annet skal motvirke. – I dette perspektivet fremstår det som ganske naturlig om det vil være skepsis innen offentlig sektor til å ta i bruk uformelle og mindre transparente arbeidsmetoder med leverandører man har langsiktige kontraktsforhold til, fremheves det i Cirio-rapporten.