Mangel på kompetanse på det som skal kjøpes inn, er kanskje den største utfordringen nå. Det slår Ole J. Sjurdal i Audiens Norge AS fast overfor Anbud365. Man må kunne se forskjell på det tilbyderne ønsker å levere. Ellers vil enkelte aktører bruke mangel på kompetanse hos oppdragsgiver og tilby løsninger som ikke engang er innenfor kravspesifikasjon. Han er også kritisk til innkjøpere som bare henvender seg til store leverandører – ofte av makelighetshensyn.
Audiens Norge AS har 17 ansatte. Bedriften prosjekterer og leverer talevarslingsanlegg, teleslyngesystemer, lyd, bilde og møbler til AV-systemer. De leverer både til offentlige og private aktører. I 2016 hadde bedriften en omsetning på ca 19,5 mill NOK. Sjurdal har jobbet mer enn 20 år med rådgivning, prosjektering, salg og installasjon av teknologi til møterom, samhandlingsrom, konferanserom, undervisningsrom, kultur og idrettsarenaer.
– I et bidrag på Linkedin peker du på at innkjøpere i stor grad henvender seg til de største aktørene, fordi det er bare dem innkjøperne har hørt om. Kjenner du til tilfeller? Hva synes du om at det er slik?
– Jeg kjenner til offentlige etater som konsekvent handler hos andre enn dem som har rammeavtale. Dette gjøres fordi noen av dem som har påvirkningskraft ønsker å vri omsetningen i en spesiell retning uten at det skal konkurranseutsettes, slår Sjurdal fast. Det er jo uheldig at innkjøpsansvarlige tilsynelatende ikke ser problemer med tingenes tilstand. De mindre aktørene får vesentlig færre forespørsler, og det de får er stort sett fra små og mellomstore aktører som ønsker å støtte de små leverandørene. De store og offentlige kundene er det nesten ingen av.
Sjurdal fremholder at for å kompensere for dette må de minste leverandørene ha en høyere serviceinnstilling for å differensiere seg i forhold til de store. Flere kunder gir uttrykk for at det er merkbar forskjell til oppfølging og serviceinnstilling mellom store og små aktører. De store selger produkter til en lavere pris, men har ikke samme oppfølging som de små.
– Og hva skal man gjøre for at også andre aktører skal bli godt kjent hos innkjøperne i det offentlige? Terskelverdiene er det trolig ikke mulig å få endret på, så vidt vi forstår.
– Å finne en god løsning på hva som skal til for å få offentlige innkjøpere til å gjøre en bedre sonderingsjobb tror jeg er vanskelig, sier Sjurdal. Det handler jo litt om holdning til yrket sitt som innkjøper. Mange mener at minste motstandsvei er både enklest og best. Et googlesøk vil jo stort sett gi de største aktørene eller dem som betaler mest til Gogle for annonsering. Og de fleste innkjøperne vil nok først kontakte de aktørene de kjenner igjen navnet på.
Kanskje burde det settes strengere krav til hvor mange som skal få forespørsel eller sette krav til at det skal være leverandører av forskjellig størrelse? – Så lenge man lar det være opp til hver enkelt innkjøper vil man få et inkonsekvent handlingsmønster og derfor bør det jo reguleres på en eller annen måte.
I Bergen hvor jeg holder til, har kommunen tatt i bruk dynamisk innkjøpsordning (DPS). Der kan leverandørene kvalifisere seg og få anledning til å være med på «minianbud». Dette ser ut til å fungere ganske greit. Da kan også de mindre aktørene få være med på mellomstore leveranser.
– Et annet forhold er mangelen på kompetanse for det som skal kjøpes inn. Også her: Har du/dere opplevet/hørt om eksempler på sviktende kompetanse hos innkjøpere? Hvorfor er det slik, tro?
– Min erfaring er at man i stor grad har blitt flinkere på det innkjøpstekniske. De større kommunene og etatene er klart bedre enn de små. Den største utfordringen vi ser nå er at man ikke har kompetanse på det som skal kjøpes inn. Det offentlige (og private) bruker mange penger på rådgivere og konsulenter som ikke har en reell og praktisk kompetanse. Man kan for eksempel komme rett fra skolebenken og skulle fortelle en elektriker med årelang erfaring hvordan han skal gjøre jobben sin. Det er klart at man ikke klarer å se hvilke utfordringer elektrikeren vil få. Konsulenten har jo ikke vært ute og sett eller gjort den praktiske jobben. Med den raske teknologiske utviklingen som har vært de siste 10 årene og som vil komme til å være i fremtiden, er det viktig at man spisser sin kompetanse slik at man klarer å følge med på utviklingen.
– Når kompetansen ikke strekker til, hvordan skal man da sikre gode innkjøp?
– Man burde kunne sette kompetansekrav til dem som skal gi råd i forbindelse med innkjøp. Kanskje man burde øke bruk av leverandører som konsulenter i forprosjektering? En god leverandør ville sette reelle krav basert på kundens behov som alle leverandørene kunne oppfylle uten å være partisk. Utfordringen ville jo være å finne noen som ved innlevering av anbud kunne gjort gode vurderinger av de innleverte tilbudene.
Sjurdal understreker at økt kompetanse for det som skal kjøpes inn, er viktig. Uavhengig av om det er kaffe, papir eller teknologi. Man må kunne se forskjell på det tilbyderne ønsker å levere. Ellers vil enkelte aktører bruke mangel på kompetanse hos oppdragsgiver og tilby løsninger som ikke engang er innenfor kravspesifikasjon. Det er nemlig noen av dem også, konstaterer han.
Bli den første til å kommentere på "Mangel på kompetanse på det som kjøpes inn, kanskje største utfordringen"