Etter inngåelse av en avtale ble den supplert med en tilleggsavtale. Påstanden var at dette var nødvending av hensyn til allmenninteressene, som begrunnet hvorfor en avtale som egentlig er kjent ugyldig, likevel fikk bestå. I det svenske rettssystemet gikk saken helt til topps, der den endelige avgjørelsen var at oppdragsgiver ikke hadde godtgjort påstanden i tilstrekkelig grad. Rett nok var det allmenninteresser i bildet, og den reduserte kapasiteten var ikke uvesentlig. Men var det eksepsjonelle omstendigheter?
Sak nr. 2768-18 i Högsta förvaltningdomstolen i Sverige gjaldt spørsmål om en endring i en avtale, gjort etter kontraktsinngåelse, var gyldig. En fylkeskommune (landsting) anskaffet bilavtale for sykereiser, transport av funksjonshemmede og skolebarn. Det dreide seg om to av fem delavtaler. Da avtalen var gjort, valgte partene å lage en tilleggsavtale om å ta ut fem erstatningsbiler fra den inngåtte avtalen.
Det førte til en klage fra en konkurrent, som förvaltningsrätten gav medhold. Tilleggsavtalen utgjorde en så vesentlig endring i de kunngjorte vilkårene at det var snakk om en ny anskaffelse, og den nye var ikke kunngjort. Dermed var forutsetningene tilstede for å erklære både den inngåtte avtalen og tilleggsavtale ugyldig, konstaterte domstolen. Heller ikke hadde landstinget vist at avtalen hadde en slik betydning for allmenninteressen at den burde bestå, heter det.
Tvingende hensyn
Kammarrätten kom til motsatt konklusjon i sin behandling av anken på förvaltningsrättens dom. Det fantes tvingende hensyn til allmenninteressen som gjorde at så vel den inngåtte avtalen som tilleggsavtalen skulle bestå, selv om vilkårene for å kjenne avtalene ugyldige, var oppfylte.
Da havnet saken i Högsta förvaltningsdomstolen, som er «Høyesterett» i det svenske, administrative rettssystemet. Tema var om en avtale kunne bestå av hensyn til allmenninteressene selv om forutsetningene for å kjenne avtalen ugyldig var oppfylt. Domstolen understreket at bestemmelsen om dette skal behandles restriktivt. Det er bare nå eksepsjonelle omstendigheter foreligger, at den kan bestå, og det er oppdragsgiver som har bevisbyrden for det.
Retten slo fast at samtlige oppdrag i den aktuelle avtalen utgjorde allmenne interesser, men var avtalen virkelig en nødvendig forutsetning for at transportene skulle kunne gjennomføres?
Gjaldt 14% av bilene
Landstinget hadde til disposisjon 147 biler i den aktuelle kommunen, og den avtalen saken gjaldt, berørte 20 av disse, dvs. 14%. Landstinget hadde ikke, fremhever domstolen, godtgjort på hvilken måte og i hvilket omfang gjennomføringen av de særskilte persontransportene ville bli dårligere om kapasiteten ble redusert med 20 biler. Bare i runde ordelag hadde landstinget, slik domstolen så det, angitt at alle 147 bilene vara nødvendig for å opprettholde en god kvalitet. Redegjørelsen gav snarere støtte for at det var en viss overkapasitet på deler av døgnet selv olm avtalen ble kjent ugyldig.
Heller ikke hadde landstinget, ifølge retten, vist at det ikke var mulig å planlegge virksomheten slik at de øvrige bildene kunne benyttes for eiser som måtet gjennomføres på bestemte tidspunkter. Selv om en reduksjon av kapasiteten med 14% av den tilgjengelige bilkapasiteten ikke er uvesentlig, kom Högsta förvaltningsdomstolen til at landstinget ikke hadde vist at det forelå så spesielle omstendigheter som kunne begrunne at avtalen var i pakt med kravet til allmenninteressene.
Bli den første til å kommentere på "Gjorde tilleggsavtale etter kontraktinngåelse, men godtgjorde ikke godt nok hvorfor"