Tror mer på funksjonskrav enn standardisering for å kutte busskostnader

Ved bruk av funksjonskrav i stedt for særkrav i anbudskonkurransene om kjøp av busser kan flere hundre millioner kroner spares, fremgår det av en svensk studie. Standardisering av bussmateriellet har de mindre tro på. Det er i og for seg ikke særkravene i seg selv som dreier kostnadene i været, men bl.a. det at de skaper en innlåsingseffekt for bussene.

Studien «Särkravens betydelse för busstrafikens kostnader» er gjennomført av WSP Analys och Strategi på oppdrag for BIL Sweden, Sveriges Bussföretag, Volvo, Scania, MAN og Mercedes. Arbeidet med studien ble gjort i perioden mars til juni 2014. Formålet var å undersøke hvordan de særkrav som regionale kollektivtrafikkmyndigheter i Sverige stiller ved anskaffelser av busser, påvirker kostnadene for busstrafikken. Spørsmålet var også hvordan økt harmonisering av bussene kan påvirke kostnadene.

Særkravene begrenser kraftig operatørenes muligheter til å flytte bussene mellom avtaleområdene, dvs. mellom de geografiske områder med ulike kjøpskontrakter. Avalene er vanligvis på åtte år, men den tekniske livslengden på bussene er mye lengre. Det fører med seg at trafikkforetakene tvinges til å avskrive bussene raskere enn hva som er teknisk nødvendig. Slikt påvirker anskaffelseskostnadene.

Særkrav fra to hold

Det kommer særkrav fra to hold. Det ene er fra ansatte i trafikkselskapene som vil ha kundetilfredshet og pålitelig for å gjøre bussene til attraktive varemerker. Spørsmålet er, heter det i studierapporten, om det er slikt som fremmer bussenes attraktivitet, eller om det dreier seg om å slippe å lete etter parkeringsplass eller ha mulighet til å gjøre noe annet underveis i reisen.

Den andre kilden til særkrav er regionale og kommunale politikere. Det vanligste særkravet herfra er kravet om bruk av spesielle drivstoff-typer, der gass har vært det vanligste. Det gjelder hensyn til luftkvalitet, gjøre egen region til en biogassregion og til å fremme bussene som varemerke gjennom miljøavtrykk.

Direkte kostnad

Den direkte kostnaden for særkravene utgjør ca. 10% av kostnadene ved kjøp av en buss, dvs. om lag 250 000 svenske kroner, ifølge studien. Men særkravene skaper innlåsingseffekter for bussene. Stort sett alle operatører nedskriver verdien av bussene til 17% på de åtte årene kontrakten gjerne gjelder. Bussenes tekniske livslengde er opp imot 16 år. Således er det ikke de spesifikke særkravene som koster, men det faktum at de gjennom å være særkrav, forkorter livslengden på bussene.

Innlåsingseffekten og den ekstra innkjøpskostnaden er anslått til drøyt 375 millioner kroner i året. Anskaffelseskostnaden for en gassdreven buss ligger mellom 200 000 og 400 00 kroner høyere enn en dieselbuss, og vedlikeholdskostnadene er påtagelig høyere. I dag er 21% av alle svenske busser i trafikk gassbusser. Det innebærer alene en ekstra kostnad på mellom 235 og 390 millioner svenske kroner sammenliknet med om disse i stedet var dieselbusser.

Beste grep for besparelser

I studien drøftes hva som er de beste grepene for å sikre besparelser – standardisering eller forbedre annenhåndsmarkedet for bussene. Å standardisere bussenes utseende i hele Sverige er i sannhet en komplisert og kostnadskrevende prosess hvis utfall langt ifra er sikkert, konstateres det i studien. En annen vei å gå er å forbedre annenhåndsmarkedet gjennom å øke toleransen for ulike typer av, og ulik alder på, busser – ganske enkelte ved å bruke såkalte funksjonskrav i stedet for særkrav. Her kunne man i stedet tilgodese ny teknikk og økt kundetilfredshet på en mer kostnadseffektiv måte gjennom mer intelligente incitamentsstrukturer, heter det.