15 aktuelle dilemmaer ved bruk av innovative anskaffelser

Også i Danmark er man i gang med innovative anskaffelser, og det er opprettet et eget senter i regi av stat, regioner og kommuner for å fremme bruk av denne anskaffelsesmetoden. Senteret, som så dagens lys i juni 2021, er å i ferd med en kartlegging som har avdekket en serie dilemmaer knyttet til bruk av innovative anskaffelser. Du finner de listet opp nedenfor.

BRØDTEKST

Center for offentlig-privat innovation (CO-PI) er et dansk nasjonalt senter, som støtter innovasjon i offentlig sektor – og samarbeider om innovasjon med private virksomheter. For tiden arbeider senteret bl.a. med å kartlegge arbeidet med innovative anskaffelser i Danmark. Hittil er mer enn 50 utvalgte nøkkelpersoner intervjuet, og det er et sett av dilemmaer som går igjen på tvers av sektorer og organisasjoner, heter det.

De typiske dilemmaene ved innovative offentlige anskaffelser er, ifølge CO-PIs kartlegging:

Vi vil gjerne lykkes med nye løsninger, men organisasjonen er gearet på drift.
Vi forutsetter at innovasjonsprosjekter skaper verdi, men vi er utydelige omkring hvilken verdi for hvem.
Vi leter etter billige, hurtige, sikre løsninger, men ønsker å løse utfordrende problemer.
Vi kan ikke løse utfordringene med de nåværende løsninger, men vi vil helst gjennomføre løsninger med dokumentert verdi.
Vi vil gjerne ha gevinster ut av innovative offentlige anskaffelser, men vi måler ikke resultatene.
Innovasjon krever tverrgående deltakelse og koordinering, men de offentlige organisasjonene er organiserte desentralt/er løst forbundet og autonome.
Å gjennomføre innovative offentlige anskaffelser krever kunnskap, nettverk og kapasitet som utvikles over tid, men vi ønsker å lykkes allerede fra start.
Vi har mange ledere og ledelsesnivåer, men vi etterspør ledelse av innovasjon.
Der er et bredt anerkjent behov for innovasjon, men for den enkelte organisasjon og aktør er det et fravær av incitamenter til å være innovative og påta seg rollen som ‘first mover’.
Der er behov for risikoavlastning i den enkelte innovative, offentlige anskaffelsen, men politikerne er ikke tilstrekkelig involverte i de konkrete aktivitetene.
Vi vil gjerne bruke offentlig-privat innovationssamarbejde (OPI) – uten anbud – innkjøpsprosessen, men det fører bare sjelden til kjøp.
Vi tilrettelegger bare ad hoc-utviklingsprosesser og prioriterer den hurtige start, f.eks. de anbudsfrie OPI’er, men vi vil gjerne ha langsiktige løsninger.
De gode løsninger tar tid og koster penger å modne og anskaffe, men der skjer en evigvarende, løpende utvikling av behov og anskaffelsen fastfryser i større eller mindre grad behovet.
Vi ønsker fleksibilitet i samarbeidet (og de inngående kontraktene), men kontrakter er ofte standardiserte og uten rom for innovasjon.
Der er behov for dialog med markedet om nye løsninger, men leverandørene av de nye løsningene kan risikere å bli diskvalifiserte i en anbudsprosess hvis dialogen gripes feilaktig an.