Måtte finne ny oppdragsgiver som adressat for ulovlig direkteanskaffelse

Det var en ulovlig direkteanskaffelse, intet unntak fra kunngjøringsplikten forelå. Men oppdragsgiveren var forsvunnet. Det var nemlig en utredning som var ferdig med sitt oppdrag da klagen fra Konkurrensverket kom. Högsta förvaltningsdomstolen visste imidlertid råd: Rett adressat var Statens servicesenter – virksomheten som ble opprettet dagen etter at utredningen hadde levert og som den hadde forberedt.

Konklusjonen i sak 4575-15 i Högsta förvaltningsdomstolen ble at de underordnede rettsinstansene måtte gjøre sin jobb om igjen, hensett til den avgjørelse som nå forelå fra toppen av den administrative domstolspyramiden. Så vel förvaltningsrätten som kammarrätten hadde nemlig kommet til en annen konklusjon i saken enn Högsta förvaltningsdomstolen.

Den svenske regjeringen satte i gang en organisasjonsutredning i november 2010 med formålet å berede grunnen for det som i 2012 ble Statens servicesenter. Utredningen gjorde i desember 2010 et avrop på en rammeavtale – med opsjon til forlengelse – som Regeringskansliet tre år før hadde inngått med konsulentselskapet PwC. Hensikten var at PwC skulle utføre visse oppdrag for utredningen. Gyldighetstiden for rammeavtalen gikk ut 31. mars 2011.

I gang dagen etter

I november 2011 kom det et tilleggsmandat til utredningen fra regjeringen. Utredningen skulle avgi innstilling 31. mai 2012, og det nye servicesenteret skulle være operativt allerede dagen etter. 30. mai 2012 gjorde utredningen en avtale med PwC om konsulenthjelp slik at senteret kunne være i gang som forutsatt. Det er denne kontrakten Konkurrensverket mener skulle ha vært kunngjort, men i fravær av slikt, er en ulovlig direkteanskaffelse som kvalifiserer til overtredelsesavgift.

Et av spørsmålene Högsta förvaltningsdomstolen måtte avgjøre, var til hvem kravet om slik avgift skulle rettes. En organisasjonsutredning opphører når oppdraget er sluttført, og det medfører at etter dette tidspunktet er det ikke lengre mulig å rette en klage mot staten gjennom denne. Men med utgangspunkt i hvilke tjenester saken dreier seg om og som servicesenteret nå driver, mener domstolen at nettopp servicesenteret er rette adressat.

Feil avtale, ingen unntak

Kontrakten med PwC av mai 2012 hadde en verdi over den aktuelle terskelverdien for kunngjøring, slår domstolen fast, og de konsulenttjenestene det var snakk om, var ikke omfattet av opsjonen som hørte med i rammeavtalen av 2007.

Etter en rekke henvisninger til dommer og avgjørelser ellers i EU-domstolen fant Högsta förvaltningsdomstolen ikke noe unntak i saken som skulle tilsi at kunngjøringsplikten ikke gjaldt. At servicesenteret skulle opp og stå allerede dagen etter at utredningen kom med sin innstilling var en beslutning regjeringen tok, og den kan ikke anses for å være en uforutsett omstendighet etter regelverket, heter det. Heller ikke det press som utredningen ble påført som følge av regjeringens hastverk, kan anses som et unntak fra kunngjøringsplikten.  Dessuten konstaterer Högsta förvaltningsdomstolen at det ikke er fremkommet at regjeringens knappe tidsramme er motivert av omstendigheter som ikke kunne forutsees.