En EU-dom som innebærer krav om å sette tak på hvor mye man kan avrope på en rammeavtale, har preget flere svenske domstolavgjørelser den siste tiden. Dersom en oppdragsgiver ikke setter et slikt maksimalt «takvolum», er det brudd på anskaffelsesreglene, ifølge disse avgjørelsene. Og kravet er ikke nødvendigvis en eksakt beregning av behovet – det holder at man gjør sin beste beregning etter forholdene og at denne ut fra tilgjengelige opplysninger fremstår som realistisk. Nå kommer Högsta förvaltningsdomstolen på banen.
Anbud365 omtalte for kort tid siden en annen avgjørelse i en svensk domstol, Kammarrätten i Jönköping (mål nr. 3390-19), som også gjaldt kravet om å angi maksimal kvantitet i en rammeavtale. Nå har Högsta förvaltningsdomstolen besluttet å se nærmere på problemstillingen i lys av en avgjørelse ved Kammarrätten i Sundsvall (2770-19).
Det er EU-domstolens avgjørelse i Coopservice-dommen (C-216/17) som danner bakteppet. Her heter det at av transparensprinsippet følger at oppdragsgiver har ansvar for å presisere den totale kvantiteten som kan komme til å bli avropt på en rammeavtale. Man kan bare gjøre avrop innenfor denne kvantitetsgrensen – når grensen er nådd, har ikke rammeavtalen virkning. «Takvolum» er den populære karakteristikken av denne grensen.
EU-domstolen
EU-domstolen sa sitt i forbindelse med en sak fra Italia, der rammeavtalens løpetid var på ni år og inneholdt i tillegg en utvidelsesklausul som tillot 18 ulike oppdragsgivere når som helst i løpet av avtaletiden å tre inn i avtalen og gjøre en selvstendig avtale med rammeavtaleleverandøren. En av Sveriges ledende eksperter på offentlige anskaffelser, Anna Ulfsdotter Forsell, juridisk ekspert på innkopsradet.se, har imidlertid advart mot å trekke EU-domstolens konklusjoner for langt. Hun viser til at det var helt spesielle omstendigheter som lå til grunn for saken.
Saken som har fått Högsta förvaltningsdomstolen i gang, handler om elevreiser. En av tilbyderne klaget på at det i konkurransegrunnlaget ikke var angitt et såkalt takvolum på rammeavtalen. Kontaktens vinner mente imidlertid at det var umulig å sette et slikt volum, og da var ikke takvolum-kravet gjeldende. I Kammarrätten i Sundsvall tok man høyde for at det kunne være vanskelig, men pekte på at kravet om takvolum ikke innbar å gjøre en nøyaktig vurdering av behovet. Det holdt, heter det, at beregningen omfattet den maksimale kvantiteten som kunne komme til å bli avropt og at denne beregningen ut fra tilgjengelige opplysninger fremsto som realistisk.
Brudd på prinsipper
Heller ikke var det fremkommet opplysninger om at noe var i veien for at oppdragsgiver kunne gjøre en slik beregning og således fantes det ikke grunnlag for å gjøre unntak. Dermed sto man overfor et brudd på kravet om transparens og likebehandling.
Klageren hadde også kommet med påstand om at han risikerte å bli skadelidende ettersom han ikke var med på rammeavtalen med et takvolum som innebar ubegrensede muligheter til å kjøpe på avtalen. Kammarrätten gav klageren rett i det, og besluttet at anskaffelsen måtte gjøres om.
Bli den første til å kommentere på "Tolkning av «takvolum»-krav i rammeavtaler til topps i svenske domstoler"