(En Anbud365-kommentar) Få aktiviteter i offentlig regi er mer utsatt for skepsis og kritikk enn anskaffelses-virksomheten. Tallrike rapporter opp gjennom årene har meldt om hvor utsatt man her er for useriøse, for korrupte osv. Et tillitsløft er ikke å forakte. Til det trengs god styring, til god styring trengs tilstrekkelig tilgang på data. Næringsminister Cecilie Myrseth har, i forbindelse med den kommende, nye anskaffelseslovgivningen, en sjelden anledning til virkelig å slå et slag for økt tillit og bedre styring ved å kreve åpenhet om anskaffelsesdata. Veien dit krever hensyn til de i hverdagen som skal leve opp til kravet. Vi får se om statsråden innfrir. Det er lov å håpe.
I sitt høringssvar til Anskaffelsesutvalgets delutredning nr. 2 tar DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) fatt i behovet for mer åpenhet om offentlige anskaffelser. Med styrke: DFØ foreslår at det stilles krav til åpenhet om anskaffelsesdata, og at manglende deling av slike må kunne sanksjoneres, meldes det inn til Nærings- og fiskeridepartementets lovkonstruktører, og:
Tillit og strategisk virkemiddel
– Digitalisering medfører at det blir skapt mer data, ikke bare i anskaffelsesprosesser, men også om varer og tjenester som blir anskaffet. Bruk, gjenbruk og deling av denne type data er en forutsetning for å drive god styring, avdekke korrupsjon og utvikle digitale kostnadseffektive tjenester med mer. Åpenhet og tilgjengeliggjøring av data vil også bidra til å øke tilliten til offentlig sektors forvaltning av fellesskapets midler. Åpenhet i anskaffelsesdata er videre nødvendig hvis vi skal lykkes med å bruke offentlige anskaffelser som et strategisk virkemiddel for grønn omstilling, bærekraftig utvikling og innovasjon.
Det er nå snart 30 år siden vi fikk Internett, en slags start på en digitalisering. La dét i hvert fall være en markering, selv om det finnes de som vil hevde at starten foregikk en god stund før det. Samtidig noterer vi oss at det benyttes 740 mrd årlig (kanskje mer også) fra det offentliges side til kjøp av varer og tjenester stort sett fra næringslivet. Det er mye penger, og det antas at mange foretak og arbeidsplasser holdes i live som følge av denne pengestrømmen. Slikt kaster gjerne av seg skattemidler. Det er bra, det er god avkastning av investeringene.
Noe vi vet lite om
Vi vet også at kravet om å kunngjøre kontraktstildeling er en sport som ikke står så høyt i kurs hos offentlige oppdragsgivere. Kunnskapen om hvem som får kontrakter, hva kontrakten er verd etc. er m.a.o. noe vi vet litt om, men langt fra så mye man burde når det er så mange milliarder som benyttes hvert år. Egentlig rart at de politiske myndighetene tillater en slik situasjon – ikke å vite hva pengene brukes til? De stikker gjerne sine neser langt ned i vesentlig mindre omfattende pengebruk enn dette. Om det kan styrke ens politiske posisjon ute blant velgerne.
Noe av årsaken til at pengebruken hittil ikke er fulgt bedre opp, er nok at det dreier seg om statlige penger, fylkeskommunale penger, kommunale penger og offentlige bedrifters penger. Da blir det ikke lett med oversikten, selv om det selvsagt finnes en rekke offentlige oppdragsgivere som vet svært mye hver for seg om hvordan de disponerer pengene og hva de får igjen. Viktige data er nok på plass mange steder. Men, altså ikke hele bildet.
Myrseths mulighet
Næringsminister Cecilie Myrseth har nå en mulighet til å markere seg positivt overfor det norske folk ved å bringe orden i disse sysakene. Det vil nok til og med bli meritterende. En statsråd som tar fatt i pengebruken, lanserer effektive grep for å sikre seg oversikten over den etc. Skape tillit til at det offentlige har orden og kontroll. Vi vil tro at det er en sak som kan bidra til styrkede muligheter til velgerfangst. Mange er skeptiske til den offentlige pengebruken, slik at et forsøk på å rydde opp, kan nok falle i god jord.
Åpenhet og tilgjengeliggjøring av data vil bidra til å øke tilliten til offentlig sektors forvaltning av fellesskapets midler. Slik formulerer DFØ seg i høringssvaret. Vi støtter dette fullt ut. Og legger til at det haster med å legge til rette for et slik tillitsløft. Det er her Myrseths mulighet til å høste politiske poeng ligger, ikke minst som et ledd i kampen mot de useriøse på området. Kameraderi, korrupsjon og hoffleverandører er begrep som preger omtalen av det offentliges anskaffelser fra tid til annen. Og sannelig dukker det – med ujevne mellomrom, riktignok – dessverre opp medieoppslag som legitimerer begrepsbruken.
Å rydde opp
Det bør være i alles interesse å rydde opp. Samtidig vil bedre kunnskap, bedre tilgang til data selvsagt innebære verdifullt tilfang til god styring. DFØ mener at det bør vurderes å stille krav om at anskaffelsesdata skal deles i standardiserte strukturerte formater. Likeledes at det stilles krav om at all informasjon i offentlige anskaffelser (kunngjøringer, anskaffelsesdokumenter, kontrakter og fakturaer) skal gis en unik teknisk identifikator for anskaffelsen. Identifikatoren vil forenkle automatisering og digitalisering av rapportering, skriver DFØ.
I tillegg foreslår DFØ at oppdragsgivere pålegges å dele nøkkeldata fra faktura (slik som for eksempel avsender, totalpris, produktidentifikasjon og volum) til Doffin.
Og, altså, mangler skal kunne sanksjoneres. Det indikerer alvoret i DFØs forslag. Ulovlige direkteanskaffelser er noe som i dag sanksjoneres. Å sørge for kunngjøring av oppdrag er det ubestridte og påkrevede utgangspunktet. Man skal ikke gå bakveier. Det finnes argumenter for at manglende kunngjøring av kontraktinngåelse og deling av data kan havne i samme bås. Trolig også burde det.
Skjemavelde og ressursmangel
På samme måte kan det hevdes praktiske motforestillinger. Blant de 136 høringssvarene til Anskaffelsesutvalgets delutredning nr. 2 finnes en del som beklager seg over skjemavelde, manglende ressurser, rigid og komplekst regelverk etc. Dette kommer fra begge sider – både oppdragsgivere og fra leverandører. Å dele data på bred front for å få oversikt og styringshjelp kan oppleves som enda en byrde. Et skjemavelde utvides uten at det kommer flere ressurser. Mens kompetanseropet knapt nok registreres av myndighetene utenom DFØ.
Dette må selvsagt lyttes til. Men skjemaer trengs nok, eventuelt utbygging av eksisterende skjemaer. Og de skal fylles ut. Riktig. Slikt tar tid – uten at noen andre oppgaver blir borte. De som skal innføre nødvendige tiltak for å øke og sikre åpenheten bør ikke bare ta hensyn til den praktiske hverdagen, men også utvise betydelig psykologisk skjønn for å lykkes i å få folk med seg.
Kunstig intelligens
Ved å innføre økte krav til åpenhet gradvis vinner man noe, og med en offensiv med veiledninger og kursinger blir ting straks bedre. Men man skal over en terskel – inntil det nye «sitter». Vi tror kanskje at kunstig intelligens kan ha en rolle i å bringe frem og dele de ønskede data. Det finnes allerede programvare på markedet som tegner lovende i så måte.
Vi kan ikke huske når vi første gang etterlyste mer kunnskap om de mange hundre milliardene i offentlige anskaffelser – annet enn at det er mange år siden. Av en eller annen merkelig grunn har det ikke vært noe særlige initiativ i den retningen. DFØ har på anskaffelser.no en oversikt på tilnærmet makronivå. Det er bra. Så har nok en rekke av de store oppdragsgiverne, som nevnt, god oversikt over sine data. Men ofte er de proprietære. Få har mast med styrke om deling. Hittil.
Målrettet og trygt
Selvsagt er det ikke snakk om deling av absolutt alt tenkelig datatilfang. Formålet er god styringsinformasjon og best mulig tillit til offentlige anskaffelser, ikke å samle mest mulig data. Med det klart for øyet, har arbeidet vår støtte – under forutsetning av at det gjøres enklest mulig for oppdragsgivere og leverandører. Ideelt sett – et tastetrykk, og ikke noe mer, så er alt på plass. I dette ligger selvfølgelig også etablering av tilstrekkelig sikkerhet som gjør at dataene som utveksles, er godt beskyttet.
Bli den første til å kommentere på "Åpenhet om data – Myrseths gyldne mulighet"